Fuglekikking i Arusha, Kilimanjaro, Longido og Nord-Pare

Vi begynte gjennomgangen av Tanzanias mest interessante fugleområder med de populære parkene i nord: Serengeti og Ngorongoro, Tarangire og Manyara-innsjøen. Disse navnene er kjent over hele verden. Sammen med Selous og Ruaha er disse nasjonalparkene blant de eldste verneområdene i Øst-Afrika, og de trekker mange som er interessert i fuglereiser til Tanzania.

Vi fortsetter gjennomgangen av viktige fugleområder nord i landet og ser nærmere på områdene rundt 2 store vulkaner i Nord-Tanzania: Meru og Kilimanjaro. Det er opprettet nasjonalparker rundt begge, med Tanzanias 2 høyeste fjell som midtpunkt. I tillegg finnes det flere enkeltområder i de nærliggende regionene Arusha, Kilimanjaro og Manyara der fuglelivet er knyttet til Meru og Kilimanjaro. Denne artikkelen tar for seg de mest interessante fuglene du kan se på en fuglereise i Tanzania, i Arusha og Kilimanjaro nasjonalparker, Longido og Nord-Pare. 

Arusha nasjonalpark

Arusha nasjonalpark ligger nordøst for Manyara-innsjøen og omfatter vulkanen Meru og noen områder øst for den. Det meste av nasjonalparken er dekket av fjellskog, i tillegg til innsjøer, dammer og våtmarker. Det viktige fugleområdet omfatter også skogene som grenser til nasjonalparken. De viktigste vannområdene i nasjonalparken er en gruppe alkaliske innsjøer kalt Momella, som tiltrekker vannfugler, særlig rosenflamingoer (Phoenicopterus roseus) og dvergflamingoer (Phoeniconaias minor).

Arusha nasjonalpark er hjem for den endemiske kilimanjarobrillefuglen (Zosterops eurycricotus). Andre bemerkelsesverdige arter i parken omfatter nærendemiske arter som abbottstær (Poeoptera femoralis), kenrickstær (Poeoptera kenricki), fjellbylbyl (Arizelocichla nigriceps), sentinel-lerke (Corypha athi), østkragesolfugl (Cinnyris mediocris) og rødhetteenkefugl (Eu­plectes laticauda).

Til sammen lever rundt 600 fuglearter i nasjonalparken. Den regnes som det eneste verneområdet i Tanzania der maccoaand (Oxyura maccoa) både overvintrer og hekker. Erfarne fuglekikkere setter pris på dette området fordi skogsfugler er lettere å få øye på i Arusha enn noe annet sted i Nord-Tanzania. Fugleinteresserte blir særlig oppmerksomme når de møter narinatrogon (Apaloderma narina). Den nærmeste slektningen, båndhaletrogon (Apaloderma vittatum), er også fin å observere.

Rødfrontpapegøyer (Poicephalus gulielmi) står ikke tilbake for trogonene i utseende. Det finnes 3 underarter totalt, og i denne delen av Afrika kan du se Poicephalus gulielmi massaicus, som regnes som endemisk for Nord-Tanzania og Sør-Kenya. En annen fargerik og interessant fugl i regionen er pirolfink (Linurgus olivaceus), der hannene kjennetegnes av gul kropp og et klart guloransje nebb. Alle disse er arter knyttet til fjellskog.

Fjellbekker tiltrekker mange ender, rundt 12 arter, blant annet afrikasvartand (Anas sparsa). Dette er en svært sky and, så det er en utfordring for enhver fuglekikker å observere den og få et godt bilde. Det finnes også andre fugler her som er vanskelige å fotografere, blant annet seilere. Minst 10 arter lever i nasjonalparken. En av dem er nyanzaseiler (Apus niansae), som dukker opp i regntiden. Den lever hovedsakelig av små insekter i luften, som den fanger med nebbet mens den flyr. Flokkene i Arusha nasjonalpark foretrekker å slå seg ned på høye klipper.

I tillegg til seilere lever hvitpannebietere (Merops bullockoides) langs elvebreddene. De er ikke bare vakre, men har også en svært interessant og sammensatt sosial struktur. De lager reir i myk jord, som regel i elvebredder. Disse bieterne lever i store kolonier med hundrevis av individer, fordelt i familiegrupper der unge fugler hjelper hekkende par. Man antar at opptil halvparten av de unge fuglene som ikke hekker, blir hjelpere for hekkende par og bidrar til oppfostringen av ungene. Hvis du går høyere opp og utforsker vulkankrateret Ngurdoto, kan du finne staselige sadelnebbstorker (Ephippiorhynchus senegalensis) i sumpområdene. Dette er elegante fugler og de største representantene for storkene. Nede i kraterbunnen er de trygge og bygger reir i fred.

Du kan for øvrig bestige vulkanen Meru på en egen fjellekspedisjon, med en ranger fra nasjonalparken som følge og overnatting i lodger langs ruten. Det samme kan gjøres på nærliggende Kilimanjaro, der du velger en av flere ruter gjennom regnskog og afroalpin sone, som også er leveområde for mange fine fuglearter.

Kilimanjaro nasjonalpark

Som Afrikas høyeste punkt tiltrekker Kilimanjaro mange reisende som vil bestige hovedtoppen. Hver dag legger folk i vei for å nå Uhuru Peak, som ligger 5 895 meter over havet. Gjennom den flere dager lange ekspedisjonen kan fjellklatrere se en rekke fugler. Selv om man regner med at det ikke finnes faste leveområder for dyreliv over 5 000 meter, lever det fugler i alle høydelag på dette kjente afrikanske fjellet.

Hvithalsravner (Corvus albicollis) er kjent for å hekke i høyder opp til 5 800 meter på Kilimanjaro. Du kan ofte se dem sveve over fjellet, høyt over skyene. Når de trekker opp i større høyder, leter ravnene etter byttedyr eller ganske enkelt etter mat som mennesker har lagt igjen i leirene.

Hvithalsravnen er altetende. Insekter, øgler, småfugler og egg inngår i kosten. Her kan du ofte se deler av knuste skilpaddeskall på steinene. Ravnene kan gripe en skilpadde, løfte den høyt opp i luften og slippe den, slik at de får tilgang til kjøttet når den faller og knuses. Disse ravnene er også kjent for å patruljere veier, der de venter på at et uheldig dyr skal løpe over veien og bli påkjørt. Hvithalsravnen er en åtseleter, og den er på plass så snart ulykken skjer.

I tillegg til ravn forbindes Kilimanjaro ofte med fugler som kilimanjarobrillefugl (Zosterops eurycricotus), hvis navn viser til leveområdet, Tanzanias høyeste fjell, og abyssinertrost (Turdus abyssinicus), som finnes i høytliggende skoger på fjellet. Begge artene finnes på Kilimanjaro og er markante innslag i fuglefaunaen der. 

Kronørn (Stephanoaetus coronatus) og lammegribb (Gypaetus barbatus) er blant de mest interessante rovfuglene i regionen. Begge er klassifisert som nær truet.

Ørner jakter aper, klippegrevlinger, ekorn og store fugler, men dietten er ikke begrenset til disse dyrene. Det største registrerte byttet til en kronørn er en ganske stor buskbukkantilope, som veide rundt 30 kg. For å drepe byttet bruker ørnen de kraftige klørne og nebbet.

Lammegribbene er derimot hovedsakelig åtseletere. Det meste av dietten består av dyrebein, som de slipper fra stor høyde for å knuse dem i mindre biter. Disse fuglene er utholdende når de skal nå målet sitt, og kan fly opp 30 eller til og med 40 ganger for å slippe et bein og dele det i små nok biter. De har svært sur magesaft som kan fordøye bein. Noen ganger svelger de fragmenter på opptil 18 cm, hjulpet av den uvanlig store gapeåpningen. Bein blir ofte liggende igjen etter at andre rovdyr har spist, så gribbene kan ganske enkelt patruljere området på jakt etter rester fra andre dyrs måltider.

Lammegribber er observert i svært store høyder. I Himalaya er de for eksempel sett opp til 7 800 meter. Når du bestiger Kilimanjaro, er det derfor verdt å se opp.

Blant de mest interessante artene på Kilimanjaro vil vi nevne den minste av alle stærer, som også er klassifisert som truet: abbottstær (Arizelopsar femoralis/Poeoptera femoralis). I tillegg kommer fjellskvett (Pinarochroa sordida) og skarlagenkragesolfugl (Nectarinia johnstoni). Stæren kan ses i skogene på de sørlige og vestlige skråningene av Kilimanjaro, mens de 2 sistnevnte artene hører hjemme i den alpine sonen over 3 000 meter. Der kan du se planter som Erica excelsa, Lobelia deckenii og Dendrosenecio kilimanjari, endemiske arter på Kilimanjaro.

Når det gjelder solfugler, finnes det hele 13 arter på Kilimanjaro. Solfugler minner på noen måter om de kjente kolibriene på den vestlige halvkule. De ligner mye i utseende, levesett og mange trekk ved atferden, bortsett fra at solfuglene er litt større enn kolibriene. Solfugler lever også av nektar, og har derfor et langt, nedoverbøyd nebb. De flakser raskt og kan henge lenge foran blomster mens de spiser i luften. I afrikanske økosystemer spiller disse fargerike fuglene med metallglinsende fjærdrakt en viktig rolle som pollinatorer. Det finnes totalt 146 arter solfugler. Interessant nok har Tanzania 51 arter, hvorav 5 er endemiske for landet. Østkragesolfugl (Cinnyris mediocris) kan likevel ikke regnes som helt endemisk for Kilimanjaro, selv om navnet på noen språk, blant annet fransk, spansk og russisk, inneholder ordet «Kilimanjaro». Årsaken er at den også lever i nabolandet Kenya.

Alt i alt kan det observeres mellom 130 og 300 fuglearter på Kilimanjaro og i områdene rundt. Tallene varierer mellom ulike kilder. Fuglekikkere begrenser seg dessuten ofte til nasjonalparken med samme navn, eller til og med bare til de offisielle rutene for å bestige Kilimanjaro. Fuglene beveger seg langt friere, og nærliggende områder henger naturlig sammen med nasjonalparken. Ornitologer foretrekker å undersøke større områder.

Longido

Øst for Kilimanjaro og nord for Meru strekker det seg et stort, tørt område som i hovedsak er flatt, med enkelte åser som reiser seg over sletten. Dette er et av få viktige fugleområder i Tanzania der det bor mennesker. Det meste av arealet er beitemark for masaikveg eller jordbruksland. Her finnes det rundt 400-500 fuglearter.

Denne sonen er en viktig migrasjonskorridor for fugler. Tidligere vandret store dyr gjennom Longido på vei fra Amboseli i Kenya til Kilimanjaro og Arusha nasjonalparker i Tanzania, men nå observeres de stadig sjeldnere. Mellom Meru og Kilimanjaro trekker imidlertid mange fuglearter, særlig storker og rovfugler, aktivt gjennom området.

Her kan du se store mengder fugler som steppehauk (Circus macrourus), rødfalk (Falco naumanni), dvergørn (Hieraaetus pennatus), steppeørn (Aquila nipalensis), småskrikørn (Clanga pomarina) og musvåk (Buteo buteo). De fleste er palearktiske trekkfugler som holder fast til i Europa og Asia nord for Himalaya, og av og til i Nord-Afrika, men som trekker til regioner sør for Sahara for å overvintre.

Akasieskogene sørvest i Longido er hjem for et bredt utvalg fugler, mange av dem regnes som uvanlige i Tanzania. Blant dem er hvithodemusfugl (Colius leucocephalus), brunrygghonninggjøk (Prodotiscus regulus), musepungmeis (Anthoscopus musculus), nordkrombek (Sylvietta brachyura) og buskpiplerke (Anthus caffer). Den mest gjenkjennelige av dem er naturligvis musfuglen, som er lett å identifisere på den hvite fjærtoppen på hodet. Den liker å slå seg ned i kratt av tornete busker. Favorittføden ser ut til å være blomstrende akasie, der fuglen foretrekker blomstene og knoppene fremfor alt annet.

Hvitstrupenattergal (Irania gutturalis), koritrappe (Ardeotis kori) og sekretærfugl (Sagittarius serpentarius) er også observert her. Til tross for at sekretærfuglen er kjent og tilsynelatende populær, er den en truet art. Den fikk denne statusen i 2020 på grunn av en rask reduksjon i utbredelsesområdet. Ser du på et kart over sekretærfuglens leveområder, dekker de svært store områder som strekker seg over nesten hele kontinentet sør for Sahara, med unntak av Kongo-deltaet og vestkysten av Afrika. I virkeligheten er tettheten av disse fuglene svært lav i hele utbredelsesområdet.

Dette skyldes først og fremst gradvis urbanisering og intensiv dyrking av land. Sekretærfugler trives i store, åpne leveområder, men selv i nasjonalparker øker mengden høy vegetasjon, noe som bidrar til at artens utbredelse krymper. Leveområdene påvirkes også av overbeiting, brenning av beitemark og økende kommersiell utbygging. Antallet sekretærfugler anslås i dag til bare 6 700-67 000 individer, og bestanden fortsetter å gå ned.
Beesleylerke (Chersomanes beesleyi), som tidligere ble klassifisert som en underart av sporelerke, er kritisk truet. Bestanden anslås til bare rundt 150 individer igjen i Longido-området. Longido er et av få steder der disse fuglene fortsatt kan observeres. Andre arter i regionen omfatter savannefalk (Falco rupicoloides), somalialerke (Alaudala somalica) og korthalelerke (Spizocorys fremantlii).

Nord-Pare-fjellet

35 km sørøst for Kilimanjaro ligger Parefjellene, nærmere bestemt den nordlige delen. De er en del av de såkalte Eastern Arc Mountains, et gammelt fjellsystem som i millioner av år var dekket av skoger som lignet skogene i Vest-Afrika. I løpet av de siste 100 årene har mennesker hogd ned mer enn 70 % av skogene i Eastern Arc-fjellene, noe som har hatt betydelig negativ innvirkning på det lokale naturmangfoldet. Parefjellene var ikke noe unntak.

Fuglelivet i de nordlige Parefjellene regnes som sparsomt. Det er for få trær igjen og samtidig for mange gårder. Skogsområdene er små og isolerte fra hverandre. I tillegg til menneskelig påvirkning kan utbruddene fra den nærliggende Kilimanjaro-vulkanen også ha skadet faunaen. Derfor ser vi bare kort på dette området. Litt over 50 fuglearter er observert her.

Blant interessante fuglearter i Nord-Pare finner vi ovambospurvehauk (Accipiter ovampensis), dverghornugle (Otus scops) og blekhonninggjøk (Indicator meliphilus). Alle disse artene er ganske sjeldne, og det er givende å finne dem i fjellskogene.

Den nysgjerrige fuglekikkeren vil, hvis mulig, gjerne reise videre sørover for å utforske de sørlige Parefjellene og Usambarafjellene. De østlige Usambarafjellene er et av stedene på kloden der naturen har skapt mange særegne planter og dyr som ikke finnes andre steder. Amani naturreservat er et godt eksempel på et verneområde som er verdt et besøk.

Vil du vite mer om opplevelser i Tanzania?

Ta kontakt med teamet vårt. Vi har utforsket alle de viktigste reisemålene i Tanzania. Våre reisekonsulenter ved Kilimanjaro deler gjerne råd og hjelper deg med å planlegge reisen.

Les flere interessante artikler