Fuglekikking i Ruaha, Usangu, Kitulo-platået og nærliggende områder

Nord-Tanzania er et kjent reisemål for fuglekikkere fra hele verden. Tidligere har vi skrevet om de mange fugleartene i Serengeti og Ngorongoro, Lake Manyara og Tarangire nasjonalparker, samt det rike fuglelivet i Arusha og Kilimanjaro nasjonalparker nær byen Arusha. I denne artikkelen ser vi nærmere på de sørlige områdene som tiltrekker både profesjonelle ornitologer og engasjerte fuglekikkere på fuglereise i Tanzania.

Sør-Tanzania kjennetegnes av store, tørre sletter og elveflomsletter, flere sovende vulkaner og forholdsvis lave fjellkjeder som faller ned mot Nyasa-sjøen, også kjent som Lake Malawi. Disse områdene ligger nær både ett av landets tørreste områder og stedet med mest nedbør i Tanzania. Det første er det vidstrakte området rundt Great Ruaha River, og det andre er de sørøstlige skråningene av fjellkjeden rundt Mount Rungwe. I tillegg finnes det et stort vannreservoar her som tiltrekker mange vannfugler. Områdene gir gode muligheter for å utforske fuglelivet, med hundrevis av arter å se på en fuglereise til Tanzania.

Ruaha nasjonalpark

Ruaha nasjonalpark er Tanzanias nest største nasjonalpark, etter Nyerere nasjonalpark. Den dekker et stort, tørt område helt sør på Maasai-steppen. Parken ligger på vestbredden av Great Ruaha River, som sjelden tørker ut til tross for lite nedbør, og Ruaha nasjonalpark regnes som ett av landets tørreste verneområder. Parken består av sletter med skogkledde områder i sør og vest.

Nasjonalparken har rundt 400 til 500 fuglearter. Det nøyaktige antallet er likevel vanskelig å fastslå, siden de viktigste områdene som er tilgjengelige for besøkende er godt undersøkt, mens store områder langt fra lodger og gjesteleirer fortsatt er lite utforsket. Ruaha nasjonalpark kan være et svært interessant område for fuglekikking.

Ruaha har bestander av tanzanianske endemer som askestær (Lamprotornis unicolor) og gulkraget dvergpapegøye (Agapornis personatus). Andre tanzanianske endemer du kan se i Ruaha er tanzaniarødnebbtoko (Tockus ruahae) og tanzaniamaskevever (Ploceus reichardi).

Det finnes likevel dokumentasjon på at tanzaniamaskevever også forekommer i Zambia, og at askestær forekommer i Kenya. Det er også uenighet om tanzaniarødnebbtokoen, som har et vitenskapelig navn som viser til Ruaha. Ikke alle ornitologer regner den som en egen art; i noen klassifiseringer står den som en underart av nordrødnebbtoko (Tockus erythrorhynchus). Det var for øvrig nordrødnebbtokoen som ble forbildet for den kjente fuglen Zazu i Disney-filmen Løvenes konge. Gulkraget dvergpapegøye er på sin side innført til nabolandene Burundi og Kenya. Hvor endemiske disse artene faktisk er, er derfor fortsatt et åpent spørsmål. Det endrer likevel ikke fuglenes egenart, som fortsatt trekker fuglekikkere hit.

I tillegg til disse artene tiltrekker Ruaha store flokker av abdimstork (Ciconia abdimii) og stork (Ciconia ciconia). En annen interessant fugl her er hvitkronelapwing (Vanellus albiceps), med gule hudlapper i ansiktet. Den er kjent for å forsvare reir og små unger høylytt og effektivt mot inntrengere, også store ubudne gjester som flodhester.

En vakker sigdnebb i Ruaha nasjonalpark er abyssinsk sigdnebb (Rhinopomastus minor). Den purpurblå fjærdrakten skinner i solen, og det buede oransje nebbet kan sees på avstand. Usambirobarbet (Trachyphonus darnaudii), med et vitenskapelig navn som viser til den afrikanske oppdageren Joseph Pons d'Arnaud, er også lett å legge merke til i busksavannen. Fuglekikkere setter pris på å se hvithodet bøffelvever (Dinemellia dinemelli) og svarthettesosialvever (Pseudonigrita cabanisi), som først ble beskrevet av Afrika-utforskeren Gustav Fischer.

Blant Ruahas vakreste fugler er purpurastrild (Granatina ianthinogaster), hvitbuklarmfugl (Crinifer leucogaster), blåråke (Coracias garrulus) og dvergbieter (Merops pusillus). Sistnevnte har fått navnet på grunn av den lille størrelsen. Den er den minste av de afrikanske bieterartene, med en kroppslengde på maksimalt 17 centimeter. Her kan vi også nevne gråhodesølvnebb (Spermestes griseicapilla). Se etter den nær vann.

Svartmaskesandhøne (Pterocles decoratus), som er interessant å spore i tornekratt, går i ett med savannebakken. Hannen hos stålblå enke (Vidua hypocherina) er en påfallende vakker fugl. I paringstiden får den en lang hale og blir opptil 31 centimeter lang. Minst 6 andre enkearter er også observert her, alle kjennetegnet av svært lange haler. Ett eksempel er bredhaleparadisenke (Vidua obtusa). Kroppen med hale måler ofte hele 36 centimeter.

En av de mest interessante rovfuglene i Ruaha er eleonorafalk (Falco eleonorae). Falken er oppkalt etter Eleonora d'Arborea, en kjent europeisk hersker fra 1300-tallet som var kjent for sin uvanlige humanisme i samtiden, blant annet gjennom en lov som beskyttet rovfugler på Sardinia. Eleonorafalken hekker i middelhavsområdet og flyr hovedsakelig til Madagaskar og nærliggende øyer om vinteren. Under trekket gjør falkene stopp i Tanzania, særlig i de tørre sørlige områdene.

Trekkrutene til disse falkene var omdiskutert i mange år, fra 1950-tallet og fremover. I dag vet man langt mer om eleonorafalkens flyruter, også om forskjeller mellom rutene til hanner og hunner, unge og voksne individer. Likevel er det fortsatt spesielt å se europeiske fugler legge ut på den lange reisen til Madagaskar for vinteren og finne hvile i de tørre landskapene i Sør-Tanzania.

Mtera-reservoaret

Nordøst for Ruaha nasjonalpark ligger et stort reservoar på opptil 660 kvadratkilometer. Det ble anlagt i 1975 ved oppdemming av Ruaha-elven. Mange døde trær står igjen på bunnen av reservoaret; noen anslår mer enn 1 million. Områdene tiltrekker store mengder vannfugler som finner gode hekkeplasser i de døde trærne.

Blant fuglene som hekker i reservoaret er storskarv (Phalacrocorax carbo), som ofte sitter i solen med vingene utspredt for å tørke, og afrikaslangehals (Anhinga rufa), også kjent som slangefugl. I likhet med skarver mangler disse slangehalsene olje som beskytter fjærene mot vann, og du kan derfor også se dem sitte ved vannet og tørke vingene i vinden.

Blant vannfuglene ved Mtera skiller gråhegre (Ardea cinerea) seg ut som en glupsk predator som tar det den klarer å fange. Den lokker byttet ut av vannet med ulike metoder: den kaster skygge med det store vingespennet for å tiltrekke byttedyr, forstyrrer vannet nær bredden, beveger beina raskt og stjeler av og til bytte fra andre fuglearter. Hegre blir på sin side ofte selv mål for andre rovfugler, for eksempel afrikafiskeørn (Haliaeetus vocifer). Disse kraftige ørnene jakter et bredt spekter av akvatiske dyr, mindre fugler, reptiler og enkelte pattedyr. Det er dokumentert at afrikafiskeørn angriper skilpadder, varaner og til og med små krokodiller, i tillegg til harer, aper og dik-dik-antiloper.

Reservoaret huser hundretusener av låvesvaler (Hirundo rustica). Afrikaskjestork (Platalea alba) med sine lange, skjeformede nebb kan også sees her mens de beveger seg fra side til side i vannet og fanger bløtdyr, krepsdyr, insekter, larver og småfisk.

Det ligger et stort våtmarksområde nær reservoaret som også er verdt å undersøke for hvitmaskeplystreand (Dendrocygna viduata) og rustplystreand (Dendrocygna bicolor). De har fått navnet fordi de lager en plystrende lyd. Disse endene kan hekke både på bakken og i trær.

Afrikabladhøner (Actophilornis africanus) ses ofte i dette området, med sine uvanlig store føtter og klør. Disse trekkene gjør at bladhønene kan bevege seg effektivt på overflaten av vannplanter. Den kastanjebrune fjærdrakten gjør dem lette å se i vannet. En annen fugl som trekkes mot vannet, er sporegås (Plectropterus gambensis). Arten har en uvanlig egenskap: den kan være giftig. Kjøttet kan være dødelig for mennesker også når det er tilberedt. Det skyldes dietten, som omfatter blisterbiller med ytre skall som inneholder det organiske giftstoffet kantaridin.

Vanlige arter i disse vannene er kamand (Sarkidiornis melanotos), rødnebbkrikkand (Anas erythrorhyncha) og afrikadverggås (Nettapus auritus) med metallgrønne rygger. Sistnevnte er særlig interessert i frø fra vannliljer. Disse plantene regnes som en god indikator på hvor du bør lete etter dverggjess.

Usangu-slettene

Sør for Ruaha nasjonalpark ligger en flomslette med periodiske oversvømmelser mange steder, i tillegg til flere permanente våtmarker og rismarker. Vannmengden trekker til seg et bredt utvalg fuglearter og har gjort området kjent som et viktig fugleområde. Her finnes klynger av akasietrær, miomboskog og også baobabtrær. Samtidig finnes det mange åpne, næringsfattige grasmarker og beiteområder.

Området har en omfattende artsliste på over 400 fuglearter. Vannfugler trekkes særlig mot risplantasjene. Blant de mest markante artene er rustplystreand (Dendrocygna bicolor), den truede gråkronetranen (Balearica regulorum) og sporegås (Plectropterus gambensis).

På disse slettene kan du finne hvitkronelapwing (Vanellus albiceps), kaspilo (Charadrius asiaticus), stylteløper (Himantopus himantopus), bronseibis (Plegadis falcinellus), afrikaåpennebb (Anastomus lamelligerus), gulnebbstork (Mycteria ibis), rødbrysthegre (Ardeola rufiventris), topphegre (Ardeola ralloides), som er en markant nattjeger, silkegre (Egretta garzetta) og andre arter knyttet til lavlandsenger og våtmarker

Usangu-slettene er det eneste kjente leveområdet i Øst-Afrika for en større koloni av svartvingebraksvaler (Glareola nordmanni). De kommer fra steppene i Øst-Europa, Kasakhstan og Russland og trekker til Afrika om vinteren. Bestanden har dessverre gått tilbake, og arten regnes nå som nær truet. Tranearten wattled crane (Grus carunculata), som ofte oppsøker rismarkene, har også sårbar status. I tillegg bruker dobbeltbekkasin (Gallinago media), kjent for lange, sammenhengende trekk over store avstander, disse slettene som vinterområde etter reisen fra Nord-Europa.

Usangu antas å være det eneste stedet i Tanzania der 4 arter av sporegjøk lever: kobberhalesporegjøk (Centropus cupreicaudus), svartsporegjøk (Centropus grillii), senegalsporegjøk (Centropus senegalensis) og hvitbrynsporegjøk (Centropus superciliosus). Sistnevnte er kjent for å komme frem og jakte under grasbranner, der den fanger insekter som flykter fra flammene.

Minst 2 arter som er endemiske for Tanzania finnes her: askestær (Lamprotornis unicolor) og gulkraget dvergpapegøye (Agapornis personatus).

Denhamtrappe (Neotis denhami) kan fly hit fra det nærliggende Kitulo-platået. Man har sett at de tiltrekkes av avsvidde beiteområder. Disse trappene jakter slanger, gnagere og insekter, og spiser av og til unger av andre fugler, i tillegg til planter. Noen ganger følger de hovdyr, fordi de er interessert i avføringen dyrene legger igjen. Forklaringen er at denhamtrapper gjerne spiser møkkbiller.

Kitulo-platået

Kitulo-platået ligger i Sør-Tanzania og strekker seg fra 1 800 til 2 961 meter over havet. Platået består hovedsakelig av fjellenger og har et stort spenn av farger. I 2005 ble det opprettet en nasjonalpark med samme navn, den første tropiske afrikanske parken viet til bevaring av planteliv. Parken er særlig kjent for 45 orkidéarter og har totalt 350 arter blomstrende planter.

Platået består av 3 skogreservater og en melkegård, og det nøyaktige antallet fuglearter er fortsatt ukjent og bør undersøkes nærmere. Nasjonalparken på platået får relativt få besøkende, blant annet fordi det er få store dyr innenfor parkgrensene. Fuglekikkere bør likevel ikke overse området, som har sin egen verdi.

Blant fuglene på platået finnes denhamtrappe (Neotis denhami), en sjelden savannefugl. I vintermånedene søker steppehauk (Circus macrourus) og rødfalk (Falco naumanni) tilflukt i dette området. I tillegg holder rødnakkelerke (Mirafra africana) til i Kitulo. Denne fuglen er kjent for å tåle observatører på nært hold.

På platået er det også observert korthalepiplerke (Anthus brachyurus), shelleyfrankolin (Scleroptila shelleyi) og vaktel (Coturnix coturnix).

Platået huser angolasvale (Hirundo angolensis), en vakker fugl med stålblå fjær. 2 markante store rovfugler i området er augurvåk (Buteo augur) og slagfalk (Falco biarmicus). Augurvåken jakter rotter og øgler, mens slagfalken fanger andre fugler i luften.

Andre interessante arter her er njombecistikola (Cisticola njombe), fjellveverfugl (Euplectes psammacromius) og kipengereirisk, også kjent som tanzaniairisk (Crithagra melanochroa), som regnes som endemisk for landet.

Mount Rungwe

Like ved Kitulo-platået reiser Mount Rungwe seg, kledd i tropisk skog. Denne sovende vulkanen når nesten 3 000 meter. De sørøstlige skråningene av dette fjellområdet får mye nedbør, med et årlig gjennomsnitt på opptil 3 meter, og er det våteste området i hele Tanzania. Det viktige fugleområdet omfatter 3 større skogområder og flere mindre skogreservater.

I skråningene på Rungwe finner flere interessante fuglearter leveområder, blant annet mørk turteldue (Streptopelia lugens), fjellnattravn (Caprimulgus poliocephalus), fjellvåk (Buteo oreophilus), barterørfugl (Pogoniulus leucomystax) og båndhaletrogon (Apaloderma vittatum).

I fjellskogene på Rungwe kan du finne mange fugler, blant annet chapinapalis (Apalis chapini) og fjellgulsanger (Iduna similis). Som navnet antyder trives denne sangeren i subtropiske og tropiske fjellskoger, og den spiser helst insekter, særlig fluer

Spissnebbstær (Onychognathus tenuirostris) tiltrekker oppmerksomhet med sin elegante, spisse hale og hannenes markante blåsvart fjærdrakt, som skinner tydelig i sollys. En annen art i området er kenrickstær (Poeoptera kenricki). Hovedleveområdet ligger i det sentrale Tanzania, men arten finnes også flere steder i Kenya.

Disse områdene huser også flere markante fuglearter, blant annet oransjebakketrost (Geokichla gurneyi), fjellveverfugl (Euplectes psammacromius), baglafechtvever (Ploceus baglafecht), rødmaskefink (Cryptospiza reichenovii) og oriolefink (Linurgus olivaceus). Disse artene finnes vanligvis i skogsområder. Blant de særlige artene på Rungwe er skogdobbeltkragesolfugl (Cinnyris fuelleborni) og bronsesolfugl (Nectarinia kilimensis). Disse solfuglene lever av blomsternektar, insekter og edderkopper. Det er verdt å merke seg at solfugler ofte omtales som Afrikas svar på søramerikanske kolibrier og australske honningetere.

Umalila-fjellene

Vest og sør for den sovende Rungwe-vulkanen ligger flere skogreservater. Disse reservatene er dessverre sterkt påvirket av omfattende jordbruk. Likevel er regionen fortsatt et viktig leveområde for mange fuglearter, selv om artsmangfoldet ennå ikke er fullt kartlagt.

Området kjennetegnes av bratte åser med fragmenterte skogflekker. Blant artene her er olivenflanket skogrødstrupe (Cossypha anomala) og afrikafjellskravler (Sylvia abyssinica); sistnevnte kan ofte oppdages på de melodiske trillene i den tette vegetasjonen. De lokale skogene er leveområde for shelleygrønnbulbul (Arizelocichla masukuensis) og oransjebakketrost (Geokichla gurneyi). Det er verdt å merke seg at oliventrost (Turdus olivaceus) er observert i Umalila-skogene, selv om artens vanlige leveområde regnes som mer typisk for det sørlige Afrika. Et interessant trekk ved oliventrost er evnen til å etterligne sangen til andre fugler.

Observasjoner i Umalila-fjellene omfatter flere fuglearter som er relativt sjeldne i Tanzania målt etter bestandsstørrelse. Slike rapporter er særlig verdifulle. Blant funnene er sørbrunstrupevever (Ploceus xanthopterus) og brunamarant (Lagonosticta nitidula). Begge artene er gode motiver for erfarne fuglekikkere med kamera.

I dette området er det registrert observasjoner av grønnbarbet (Stactolaema olivacea). Disse sosiale fuglene kan forekomme i flokker på opptil 8 individer, noe som gir mulighet til å observere samspillet dem imellom. Nær bekker i høylandet kan du komme over bertramvever (Ploceus bertrandi). Svartsagvinger (Psalidoprocne pristoptera) samler seg gjerne nær vann, ofte i par eller større grupper. Disse fuglene er vanligvis stille og flyr ofte rett over trekronene, noe som gjør dem krevende å observere på nært hold eller fotografere godt.

I den kalde årstiden i det sørlige Afrika kan du med litt flaks møte perlebrystsvale (Hirundo dimidiata). Disse svalene trekker fra de sørlige delene av kontinentet til Umalila-fjellene, som markerer den nordligste delen av utbredelsesområdet.

Ser du østover fra Umalila-fjellene, ligger Udzungwa-fjellsystemet, kjent for sine særegne endemiske dyre- og plantearter. Denne artikkelen tar for seg de lokale fuglene i Udzungwa, samt artene som finnes i Selous. Vestover fra Ruaha og Usangu-slettene venter like interessante områder, blant annet Rukwa-sjøen og Katavi nasjonalpark, som begge anbefales for fuglekikkere. For en samlet oversikt over Tanzanias beste steder for fuglekikking kan nysgjerrige fuglekikkere lese guiden vår «Tanzania: Topp 10 steder for fuglekikking».

Vil du vite mer om opplevelser i Tanzania?

Ta kontakt med teamet vårt. Vi har utforsket alle de viktigste reisemålene i Tanzania. Våre reisekonsulenter ved Kilimanjaro deler gjerne råd og hjelper deg med å planlegge reisen.

Les flere interessante artikler