Fuglekikking ved Manyara-innsjøen, Tarangire og Maasai-steppen

Interessante steder for fuglekikkere i Nord-Tanzania er Serengeti, Ngorongoro, Natron-innsjøen, Arusha og Kilimanjaro nasjonalparker, samt Mkomazi nasjonalpark, som ligger skjult bak fjellkjedene Pare og Usambara, blant flere andre steder.

De nordlige nasjonalparkene omfatter 2 parker som er særlig populære blant reisende: Lake Manyara og Tarangire. Disse stedene har vært kjent verden over siden Ernest Hemingways tid. Sammen med sin kone reiste han mye gjennom de britiske koloniene, blant annet i områdene som i dag er Tanzania og Kenya. Her i Serengeti, ved bredden av Manyara-innsjøen og nær dagens Tarangire nasjonalpark, oppholdt forfatteren seg lenge. Han jaktet på dyr, studerte lokal kultur og skrev blant annet sakprosaboken «Afrikas grønne åser» og novellen «Snøen på Kilimanjaro». Allerede på 1930-tallet trakk Øst-Afrikas rike dyreliv og særpregede natur mange nysgjerrige og erfarne reisende.

Både disse store nasjonalparkene og områdene rundt har fortsatt et svært variert og tallrikt dyreliv. Her finnes det også mange fuglearter som fugleinteresserte gjerne vil se og føre på listene sine. I denne artikkelen forteller vi om fuglene du kan se på en fuglekikkingreise i Tanzania til Manyara-innsjøen, Tarangire og Maasai-steppen.

Manyara-innsjøen

Dette større området omfatter innsjøen Manyara, hele nasjonalparken med samme navn, en del av innsjøen som ikke ligger innenfor parken, samt Marang Forest Reserve, som ruver over parken. Innsjøen er salt, men ikke like salt som Natron og Eyasi, fordi den får tilførsel fra ferskvannselver. Maksimal dybde er knapt mer enn 3,5 meter, og gjennomsnittsdybden er ifølge målinger under 1 meter. Det er også én ting til som gjør denne innsjøen lik de nevnte: store flokker med tusenvis av flamingoer samler seg gjerne på Manyara. Til sammen kan innsjøen tiltrekke seg mer enn 2 millioner vannfugler på én gang, de fleste av dem dvergflamingoer (Phoeniconaias minor).

Manyara-innsjøen er også leveområde for gulnebbstork (Mycteria ibis), rosenryggpelikan (Pelecanus rufescens), marabustork (Leptoptilos crumenifer), som tradisjonelt hekker i nærheten av dem, og gråhegre (Ardea cinerea).

På innsjøens gjørmete bredder har vi sett trekkfugler fra Eurasia: overvintrende myrrikse (Porzana porzana) og lappiplerke (Anthus cervinus). Øst for innsjøen, utenfor nasjonalparken, var det konsentrasjoner av rødhalet vever (Histurgops ruficaudus), en art som er endemisk for Tanzania og foretrekker oversvømte beitemarker i regntiden. Rødfalk (Falco naumanni) og steppehauk (Circus macrourus) ble også observert overvintrende der. Nord for innsjøen ble også madagaskardamhegre (Ardeola idae) sett. Den er en truet art.

Manyara-innsjøen gir også leveområder for skjeand (Spatula clypeata) fra andefamilien, hvitpelikan (Pelecanus onocrotalus), stylteløper (Himantopus himantopus), avosett med oppoverbøyde nebb (Recurvirostra avosetta), kaspilo (Charadrius asiaticus), damsnipe (Tringa stagnatilis), sandterne (Gelochelidon nilotica) og noen andre arter som lever ved Natron- og Eyasi-innsjøene og i våtmarkene i Yaeda-dalen.

Omtrent 400 fuglearter er kjent fra selve Lake Manyara nasjonalpark. I tillegg til artene som allerede er nevnt, kan vi trekke frem rovfugler som palmegribb (Gypohierax angolensis) og Ayres-haukørn (Hieraaetus ayresii). Totalt er det registrert rundt 50 rovfuglarter i parken.

Besøkendes oppmerksomhet trekkes ofte mot fargerike arter i nasjonalparken, som gråhodeisfugl (Halcyon leucocephala), sølvkinnhornfugl (Bycanistes brevis) og krontrane (Balearica regulorum), kjent for sin gylne fjærkrone. Dessverre regnes sistnevnte art som truet.

Den som er særlig opptatt av å se flest mulig arter i dette området, bør merke seg at et større område utenfor grensene til innsjøen og den avgrensede nasjonalparken regnes som godt for fuglekikking og som et viktig fugleområde. Det er ikke tilfeldig at Lake Manyara Biosphere Reserve, som omfatter nasjonalparken og utvidede områder, ble opprettet her. Totalt kan du regne med rundt 600 fuglearter her. Øst for innsjøen ligger dessuten Kwa Kuchinja Wildlife Migration-korridoren, der mange dyr beveger seg fra Manyara-innsjøen til Engaruk-bassenget i nord og videre til naboparken Tarangire nasjonalpark.

Tarangire nasjonalpark

Denne nasjonalparken er først og fremst kjent for de mange elefantene som lever i de store områdene med enorme baobabtrær. Tarangire dekker åser og lavtliggende sumpområder, typisk for landområdene på Maasai-steppen i øst. Tarangire har navn etter elven som renner gjennom parken mot nord og munner ut i Burungi-innsjøen utenfor nasjonalparken. Innsjøen regnes også som et viktig område for fugler og biologisk mangfold.

Det finnes mer enn 500 fuglearter i Tarangire. De mest særpregede og lett synlige er naturlig nok struts (Struthio camelus) og koritrappe (Ardeotis kori). Førstnevnte omtales som verdens største fugl, i stand til å drepe en løve eller et menneske med ett heldig spark, mens sistnevnte er den tyngste av alle flygende fugler. Strutser kan veie opptil 130 kilogram og trapper opptil 20 kilogram. For fuglekikkere er det interessant å observere buskpiplerke (Anthus caffer), som regnes som en sjelden art i Øst-Afrika.

Det er også interessant å se den fargerike rødgulskjeggfuglen (Trachyphonus erythrocephalus) her. Arten er kjent for å ta i bruk gamle maurtuer og termittuer, og konkurrerer med mungoer om disse skjulestedene. En annen vakker fugl som bruker forlatte termittuer, er savanneråke (Coracias caudatus). Den liker også å bygge reir inne i døde trær. Den varierte fjærdrakten er iøynefallende: syrinfarget bryst, blå buk, grønn nakke, klare blå linjer på undersiden av vingene, mykt brune fjær på oversiden av vingene, ansikt med rødaktige kinn og en hvit, frostfarget stripe. I nabolandet Kenya regnes denne fuglen som landets uoffisielle symbol.

Det finnes 8 arter isfugler her, blant dem ett av de minste medlemmene i familien, dvergisfugl (Ispidina picta) med en kroppslengde på bare rundt 11 centimeter, og den største i Afrika -  kjempeisfugl (Megaceryle maxima), som blir 46 centimeter høy. Interessant nok lever representanter for sistnevnte art nær elvebredder. Reirene deres er lange tunneler som fuglene graver med nebb og klør for å legge eggene innerst i tunnelen. Gjennomsnittslengden på slike reir i elvebredden er 2 meter, og én gang ble det funnet en tunnel på 8,5 meter.

Det finnes også 9 hornfuglarter i Tarangire. Navnet viser til de store utvekstene over nebbet, som minner om kuhorn. De er sky, men svært høylytte fugler med skarpe, kraftige rop. Hvis du fanger en slik fugl, skriker den vilt og kan drive deg til vanvidd med øredøvende lyder. Dette ble kjent etter de første forsøkene på å temme hornfugler. Ikke prøv det med disse særpregede fuglene.

Den største av alle hornfugler, sørlig hornravn (Bucorvus leadbeateri), flyr rundt i nasjonalparken og jakter fryktløst på giftige slanger, skilpadder, mungoer og harer. Den er det eneste egentlige rovdyret blant alle artene i familien. Andre hornfuglarter som finnes i Tarangire, er sølvkinnhornfugl (Bycanistes brevis), trompeterhornfugl (Bycanistes bucinator), afrikansk gråhornfugl (Lophoceros nasutus), østlig gulnebbhornfugl (Tockus flavirostris), Von der Deckens hornfugl (Tockus deckeni) og nordlig rødnebbhornfugl (Tockus erythrorhynchus). Sistnevnte art var forbildet for den kjente tegnefilmfiguren Zazu fra animasjonsfilmen Løvenes konge.

Vi nevner også tanzaniarødnebbhornfugl (Tockus ruahae) særskilt. Som navnet tilsier, er den endemisk for Tanzania. Disse hornfuglene foretrekker å sitte i savannetrær, der de hviler eller leter etter gnagere og insekter, i tillegg til frø og frukt, siden de er altetere. Andre tanzanianske endemer som finnes i Tarangire, er kilimanjarobrillefugl, også kjent som Kilimanjaro-brillefugl (Zosterops eurycricotus), og maskepapegøye (Agapornis personatus). Noen ornitologer regner også Fischers dvergpapegøye (Agapornis fischeri), askestær (Lamprotornis unicolor) og rødhalet vever (Histurgops ruficaudus) som endemiske arter for Tanzania.

Maasai-steppen

Sør for Arusha og Kilimanjaro nasjonalparker, nøyaktig mellom Tarangire og Mkomazi nasjonalparker, ligger et vidstrakt halvtørt gressland. Det er et platå som i øst og sørøst avgrenses av fjellkjedene Pare, Usambara, Nguru og Nguuu. På selve platået kan du av og til se lave, frittstående fjell og åser. Det er lite vegetasjon her på grunn av mangelen på elver og andre permanente vannkilder, og i tørre perioder finnes det ikke vann i det hele tatt. Det er observert at elefanter, som vanligvis lever i naboparken Tarangire, gjerne besøker disse områdene i regntiden. Tradisjonelt ble disse landområdene brukt av maasaiene til beite for storfe. Denne steppen kalles Maasai-steppen og dekker rundt 3 000 000 hektar.

Det er vanskelig å definere et fugleområde med klare grenser her, så på kartet finner du bare en flat sirkel plassert omtrent og ganske vilkårlig. Likevel finnes det interessante fugler her, og området er ennå ikke grundig undersøkt. Vi nevner bare noen få arter som er verdt å merke seg, men husk at det finnes lite godt datagrunnlag for Maasai-steppen, og at området venter på videre utforskning.

Hundrevis av hekkekolonier av svarthodevever (Ploceus melanocephalus) er observert her. Gribbeperlehøne (Acryllium vulturinum), som har fått navnet fordi halsen og hodet ligner gribbenes, trives godt i steppens tørre områder. Akasiameis (Melaniparus thruppi), dvergbatis (Batis perkeo), skjellet skravletrost (Argya aylmeri), sørlig tykknebbirisk (Crithagra buchanani) og andre arter som har tilpasset seg livet i vannløse landskap, trives på de store flatene på Maasai-steppen.

Steinete åser foretrekkes av latcistikola (Cisticola emini). Noen kilder blander denne arten med en annen og kaller den Cisticola aberrans. På engelsk heter disse 2 artene Lazy Cisticola og Rock-loving Cisticola. Det er den andre arten som lever ved foten av Maasai-steppen i Tanzania, der skogholt og steinete terreng møtes.

Disse åsene er også gode leveområder for klippesangskvett (Thamnolaea cinnamomeiventris), Hildebrandts frankolin (Pternistis hildebrandti) og flekknattravn (Caprimulgus tristigma). Blant rovfuglene på Maasai-steppen finnes flere ørner: savanneørn (Aquila rapax), kampørn (Polemaetus bellicosus), klippeørn (Aquila verreauxii) og afrikahaukørn (Aquila spilogaster). Det finnes naturligvis også andre rovfugler som trives på det store platået.

Blant trekkfuglene som ofte observeres her, er blåråke (Coracias garrulus), nattergal (Luscinia luscinia)) og hvitstrupenattergal (Irania gutturalis). De kommer hit fra Eurasia. Blant afrikanske fugler som kommer for å tilbringe vinteren på steppen, finner vi jakobinergjøk (Clamator jacobinus) og gresshoppevåk (Butastur rufipennis), den eneste Butastur-arten med utbredelse begrenset til det afrikanske kontinentet. Gjøker er interessante å observere: Som reirparasitter legger de egg i andre fuglers reir og opptrer parvis. Mens hannen distraherer vertsfuglene, legger hunnen ett eller flere egg. Ofte er «ofrene» skravletroster (Turdoides), trolig fordi eggfargen deres ligner gjøkenes.

Generelt lever det nøysomme fugler på Maasai-steppen, men også flere fargerike og svært vakre arter. Et godt eksempel er gullpiplerke (Tmetothylacus tenellus), som foretrekker tørre savanner og busklandskap, som det finnes mye av på Maasai-steppen.

Av tanzanianske endemer som lever her, kan vi nevne askestær (Lamprotornis unicolor) og maskepapegøye (Agapornis personatus).

Hvilke andre endemer finnes i Tanzania, og hvor bør du lete etter dem? Hvilke steder regnes som mest interessante for ornitologer og fuglekikkere i dette østafrikanske landet? Les artikkelen vår der vi svarer på disse spørsmålene: «Tanzania. 10 beste steder for fuglekikking».

Vil du vite mer om opplevelser i Tanzania?

Ta kontakt med teamet vårt. Vi har utforsket alle de viktigste reisemålene i Tanzania. Våre reisekonsulenter ved Kilimanjaro deler gjerne råd og hjelper deg med å planlegge reisen.

Les flere interessante artikler