Et område for fuglekikkere: Victoriasjøen og tilgrensende nasjonalparker

De mest brukte reiserutene går gjennom landets nordlige og sørlige nasjonalparker, som er blant de best kartlagte områdene i Tanzania når det gjelder artsmangfold blant fugler. Dette omfatter populære Serengeti og Ngorongoro, Lake Manyara, kjent siden Hemingways tid, en nasjonalpark som omfatter Kilimanjaro, samt de sørlige Mikumi, Selous og Nyerere, sammen med de store villmarksområdene i Ruaha nasjonalpark. Men Tanzania har også mindre utforskede steder som sjelden besøkes. Det betyr ikke at reisende som vil dra på fuglereise i Tanzania, ikke har noe å gjøre der.

Nordvest i landet finnes mange rike habitater som tiltrekker tusenvis av fugler av ulike arter. Områdene har rikelig med vann: fra Kagera-sjøene med sumpområder til lokale elver som renner ut i Victoriasjøen, og selve den enorme innsjøen med papyrussiv og øyer dekket av tett skog. For noen år siden opprettet den tanzanianske regjeringen flere nye nasjonalparker her, og det finnes ennå ikke fullstendige artslister for dem. Disse verneområdene trenger engasjerte fuglekikkere som er klare for fuglereiser i Tanzania og kan bidra til å utforske det lokale fuglelivet.

Burigi-Chato nasjonalpark

Ved Victoriasjøen, Afrikas største innsjø, ligger Burigi-Chato nasjonalpark. Parken dekker store områder og er Tanzanias 6. største nasjonalpark målt i areal. Den strekker seg fra innsjøens bredder til nabolandet Rwanda. Landskapet består av kupert terreng dekket av skog. Her finnes også elver og den lange Burigi-sjøen. Det er ikke enkelt å måle lengden presist. Den varierer fra 18 til 30 km. Dette er vanlig i denne delen av Afrika, der mange vannforekomster veksler mellom å være vannfylte og å tørke ut. Innsjøen, elvene med flomsletter og de permanente myrene gjør området attraktivt for fugler.

Flere individer av treskonebb (Balaeniceps rex) er observert her, og det antas at arten kan hekke i området. Denne solitære fuglen foretrekker utilgjengelige sumpområder. Det finnes ingen data om bestanden i Tanzania, og alle steder der den noen gang er sett, vekker stor interesse blant fuglekikkere. Burigi-Chato nasjonalpark er et av få egnede steder der denne sjeldne fuglen kan hekke.

Det finnes rapporter om rødmaskeskjeggfugl (Lybius rubrifacies) her. Disse fuglene har begrenset utbredelse og finnes bare i denne delen av Tanzania og i nabolandene. De kan observeres i skog eller gressland med spredte trær. Rødmaskeskjeggfugler lever ofte i par eller små familiegrupper. Det er fortsatt lite kunnskap om dem, så observasjon av atferden deres kan være givende. Miombosteintrost (Monticola angolensis) og Arnottskvett (Myrmecocichla arnotti), som vanligvis lever mye lenger sør, er også observert i nasjonalparken.

Disse store områdene er gode habitater for åkerrikse (Crex crex) og dobbeltbekkasin (Gallinago media). I det minste bruker disse trekkfuglene nasjonalparkens område som rasteplass under lange flygninger. Dobbeltbekkasinen er kjent for sin svært sterke trekkapasitet og dekker store avstander uten hvile. Trekket strekker seg over 4 000 til 7 000 km, som fuglene gjennomfører på i gjennomsnitt 3 dager. De flyr ofte flere tusen kilometer uten stopp, og flyhastigheten er også høy. Dobbeltbekkasiner regnes blant de raskeste trekkfuglene og kan nå hastigheter på opptil 97 km/t. De kan også ha rekorden for høyeste registrerte flyhøyde, ettersom et individ av arten er observert på 8 700 m over havet. Det er bemerkelsesverdig at en så liten fugl kan klare slike prestasjoner.

Artslister for området nevner svarttøylekrattimalie (Turdoides sharpei), støyende fugler som holder til i busker og høyt gress i flokker, samt halsbåndfrankolin (Scleroptila streptophora), som foretrekker gresskledde, steinete åser. Som alle frankoliner flykter de raskt når de merker fare, men disse fuglene er særlig sky. Det antas at de er lettest å se tidlig om morgenen.

Burigi-Chato nasjonalpark besto inntil nylig av Burigi, Biharamulo og Kimisi viltreservater. Mange kilder beskriver fortsatt området på den gamle måten. Det er påfallende at det ikke finnes fullstendige lister over fuglearter for denne delen av Tanzania, og området er lite undersøkt. Bare noen få titalls arter er dokumentert, selv om et så variert habitat bør kunne huse langt flere fuglearter. Antallet fuglearter her ligger trolig nær 400. Forhåpentlig vil disse lite utforskede områdene tiltrekke flere reisende i årene som kommer, også erfarne fuglekikkere. Slik kan vi få bedre kunnskap om fuglelivet i det nordvestlige Tanzania.

Våtmarkene langs Kagera-elven

I det nordvestlige Tanzania, langs grensen til Rwanda, renner Kagera-elven, en av landets lengste elver. Den regnes som det fjerneste kildevassdraget i Nilsystemet. Elven har gitt navn til regionen i Tanzania og til nasjonalparken Akagera i nabolandet Rwanda. Nesten langs hele løpet danner Kagera-elven en stor flomslette med myrer, med et samlet nedbørfelt på 60 000 km². Til slutt renner Kagera-elven ut som den største tilløpselven til Victoriasjøen. Det finnes også flere innsjøer i området. Alt dette vannrike habitatet tiltrekker naturlig nok mange fuglearter.

I 2019 ble 3 nasjonalparker opprettet nær Kagera-elven: Burigi-Chato, Rumanyika-Karagwe og Ibanda-Kyerwa. Undersøkelser av dyre- og planteliv pågår fortsatt i områdene, safariruter utvikles, og logistikkfasiliteter for reisende planlegges. Kort sagt ligger den detaljerte utforskningen av regionen, inkludert ornitologiske studier, fortsatt foran oss. Du har en sjelden mulighet til å være blant de første som utforsker fuglelivet i det vestlige Tanzania, vest for Victoriasjøen. Rwandas Akagera nasjonalpark er et godt forbilde, med mange kjente steder for fuglekikkere. Parken har eksistert i nesten 100 år og regnes som en av de største langs Nilsystemet. Den tanzanianske delen av Kagera-flomsletten vil utvilsomt få sin del av oppmerksomheten i årene som kommer. Foreløpig er fuglelivet her lite undersøkt og bare beskrevet i grove trekk som et viktig fugleområde i myrene langs Kagera-elven.

Papyrusgulsanger (Calamonastides gracilirostris) er dokumentert i dette området. Fuglen er relativt sjelden i Øst-Afrika og finnes utelukkende i papyrus- og sivbelter, slik navnet antyder. En annen sanger, større sumpsanger (Acrocephalus rufescens), har et navn som ligner noe, men den er langt mer synlig og har betydelig større utbredelse. Selv om papyrusgulsanger kan ligne enkelte andre fugler, har den tydelige kjennetegn som skiller den ut, blant annet grønnere overside, bredere nebb og smale ben og hale. Sangene skiller seg også fra hverandre, noe som kan være viktig ved artsbestemmelse. Derfor er det viktig å være oppmerksom når man skiller mellom lignende arter.

Treskonebb (Balaeniceps rex) er også observert her, men sjelden og i små antall. Det antas at det finnes flere i disse områdene. Enkeltbekkasin (Gallinago media) er registrert her, men også bare sporadisk. Papyrusgonolek (Laniarius mufumbiri) finnes derimot langs nesten hele Kageras løp. Det er en vakker fugl med en gul "hette" på hodet, og brystet og buken beskrives som klart rosaoransje. Den er lydlig aktiv, med både plystring og knirkende lyder, noe som hjelper deg å lokalisere den i papyruskrattet.

Det er kjent at Kagera-myrene huser hvitvingesumpsanger (Bradypterus carpalis) fra Locustellidae-familien og papyrusirisk (Crithagra koliensis) fra finkefamilien. Sistnevnte bygger reir direkte på papyrusstengler og bruker bladene fra planten. Som navnene viser, er mange av fuglene i regionen sterkt knyttet til floraen som dominerer langs Kagera-elven.

Minziro skogreservat

Lenger nord, nær grensen til Uganda, ligger et viktig skogreservat i et høyereliggende område. Her er over 200 fuglearter registrert, med flere titalls arter som er mer typiske for Ugandas skoger enn for Tanzanias. Dette er et av stedene med særlig særegne habitater.

Her kan du observere Woodhouses maurhakker (Parmoptila woodhousei), som normalt hører hjemme i den andre enden av kontinentet, i biomet i Vest- og Sentral-Afrika. Afrikaskrikemonark (Megabyas flammulatus) er også observert i de lokale skogene. I tillegg er det interessant å se mørk langhalekoel (Cercococcyx mechowi) her. Vestkysten av Victoriasjøen er det eneste stedet i Tanzania der den kan observeres.

Et av de beste funnene for en fuglekikker er stor blåturrako (Corythaeola cristata). Denne vakre fuglen er vanskelig å beskrive med ord. Den bør sees med egne øyne. Det er dessuten enklere å observere stor blåturrako enn flere andre turakoarter, siden den har begrenset flygeevne og ofte hopper fra grein til grein. Dessverre er det kjent at lokalbefolkningen i rurale deler av Den demokratiske republikken Kongo spiser kjøttet av disse fuglene.

Praktnektarfugl (Cinnyris superbus) kan være et annet godt funn i dette skogreservatet. I tillegg til denne finnes 5 andre nektarfuglarter her. En annen fargerik fugl i området er hvitbukisfugl (Corythornis leucogaster). Svart-hvit hornravn (Bycanistes subcylindricus) vil også fange oppmerksomheten til selv erfarne fugleinteresserte. Denne store skoglevende hornravnen tiltrekkes særlig av frukttrær, spesielt fiken.

Det er viktig å se ikke bare opp i greinene, men også ned på bakken. I Minziro finnes interessante fugler som tiltrekkes av mark, bløtdyr og igler. Hvitflekkrikse (Sarothrura pulchra) beveger seg for eksempel gjennom undervegetasjonen på jakt etter mat, mens Lathams frankolin (Peliperdix lathami) er en sky og ganske lettskremt fugl.

I Minziro-skogen kan du møte mange andre vakre og uvanlige arter. Vi har ikke plass til å nevne alle i denne korte oversikten, så vi nevner bare noen av artene som lever her: rødhodemalimbe (Malimbus rubricollis), gulnebb (Macrosphenus flavicans), rødbukmonark (Terpsiphone rufiventer) og til og med den beste lydimitatoren blant fugler, gråpapegøye (Psittacus erithacus). Sistnevnte er kjent for evnen til ikke bare å etterligne komplekse lyder, men også å knytte dem til objekter og til og med begreper som farger og tall, noe som tyder på høy intelligens.

Når du utforsker denne nordvestlige delen av Tanzania, er det verdt å huske at mange fugler som tradisjonelt forbindes med Sentral-Afrika og til og med Vest-Afrika, kan sees her. Det gjør området til et særpreget og interessant sted for fuglekikking.

Rubondo Island nasjonalpark

Mange øyer ligger spredt i Victoriasjøen, blant dem Rubondo Island nord for Emin Pasha Gulf. Sammen med rundt 12 andre små øyer og vannområdene rundt utgjør den Rubondo Island nasjonalpark. Øya er kjent for tett skog. Den har aldri hatt fast bosetning og huser et stort mangfold av fugler og sommerfugler, der artsrikdommen i stor grad ikke er påvirket av sivilisasjon. Det hevdes at nasjonalparken er hjem for over 400 fuglearter.

I tillegg til regnskogen på hovedøya, som er 26 km lang, finnes viktige fugleområder som papyrusmyrer omgitt av daddelpalmer, samt enger og til og med sandstrender. Likevel er opptil 90 % av nasjonalparken dekket av skog. Det finnes ingen elver på øya, og jordsmonnet er av vulkansk opprinnelse, ettersom øya i praksis består av 4 vulkanske åser.

Her kan man observere goliathegrer (Ardea goliath), som har fått navnet fordi arten er den største blant hegrene. Den kan bli 152 cm høy. Hovedøya er også hjem for en stor koloni av flodørner (Haliaeetus vocifer). Besøkende i parken forteller at de rovfuglaktige ropene deres kan høres nesten konstant over skogen. Det antas at Rubondo Island har verdens tetteste bestand av disse markante ørnene.

I nasjonalparken finnes mange helligibiser (Threskiornis aethiopicus), fugler som hadde særlig religiøs betydning i oldtidens Egypt, men som dessverre ble utsatt for omfattende utryddelse, med kraftig bestandsnedgang som resultat. Fuglene ble regnet som hellige og ofret til guden Thot. Historiske kilder anslår at opptil 8 millioner ibiser ble drept i denne perioden. I dag har arten tatt seg opp igjen, og den globale bestanden ligger på 200 000 til 450 000 individer. Den står ikke lenger overfor umiddelbare trusler.

Blant andre vannfugler på øya kan du se dvergskarv (Microcarbo africanus). Disse skarvene er kjent for gode dykkeegenskaper, som gjør at de kan gå dypt på jakt etter bytte. Samtidig gjør dette dem til direkte konkurrenter for fiskere, som ofte ser negativt på dem. Storskarv (Phalacrocorax carbo) kan også forekomme i området og bidrar til det varierte fuglelivet på øya.

I Rubondo Island nasjonalpark kan du se flere rovfugler i luften, blant annet flodørn og vestlig slangeørn (Circaetus cinerascens). Vannfugler som revhegre (Egretta dimorpha) kan også observeres. Parken huser brunstrupevever (Ploceus castanops) og flere andre veverarter.

En av de vakreste fuglene her er rødbrystnektarfugl (Cinnyris erythrocercus), først beskrevet av den tyske zoologen Gustav Hartlaub, kjent for sitt arbeid med eksotiske fuglearter. Hans bidrag til ornitologien omfatter beskrivelser av hundrevis av nye fuglearter og medgrunnleggelsen av Journal of Ornithology i 1853. I dag er enkelte fuglearter oppkalt etter ham som en anerkjennelse av bidraget hans til ornitologien.

Gråpapegøye (Psittacus erithacus) finnes også på øya. Generelt er dette en innført art på Rubondo, i likhet med de fleste store dyrene som lever her. Dyrene ble fraktet til øya allerede på midten av 1960-årene. En av de første som gjorde dette, var zoologen og dyreforkjemperen Bernhard Grzimek, forfatter av boken "Serengeti Shall Not Die". For gråpapegøyene skjedde det i 2000, da 34 fugler av arten ble reddet fra krypskyttere og sluppet ut på øya.

Nettstedet ebird.org oppgir færre enn 100 arter for dette stedet. Så langt finnes det imidlertid bare 9 innsendte artslister, og vi mener at mange flere arter kan oppdages i denne artsrike øynasjonalparken.

Victoriasjøen: Mwanza-bukten

Når det gjelder viktige fugleområder ved Victoriasjøen, finnes det flere bukter og tilgrensende områder i tillegg til øygrupper. Som regel er alle disse lite undersøkt, og det finnes ingen fullstendige fuglelister for dem. Blant dem er Bunda Bay, som nesten grenser til Serengeti, den mer nordlige Mara Bay og Mwanza Bay, der en stor by med samme navn ligger.

Det finnes mange fuglearter på disse stedene, særlig vannfugler. På grunn av manglende data beskriver vi ikke disse buktene eller Bumbire Islands nærmere. Vi stopper likevel kort ved Mwanza Bay, for å rette oppmerksomheten mot regionen som helhet og mot enkeltsteder ved Victoriasjøen.

Det viktige fugleområdet omfatter en del av bukten, kystområder gjengrodd med papyrus, samt små øyer i innsjøen, inkludert den største, Juma. De mest markante fuglebestandene her er storskarv (Phalacrocorax carbo) og dvergskarv (Microcarbo africanus), med flere hundre eller til og med tusen individer. Det finnes også registreringer av flere tusen silkehegrer (Crinifer zonurus).

Det lokale viktige fugleområdet omfatter også den lille øya Saanane, som sammen med 2 naboholmer utgjør Tanzanias minste nasjonalpark, Saanane Island nasjonalpark. Den dekker et areal på litt over 2 km². Fordelen er at den ligger innenfor bygrensen til Mwanza. Parken er hjem for over 100 fuglearter.

Blant de mest interessante artene her kan vi nevne gråturako (Crinifer zonurus), som kanskje ikke har turakoenes fargerike fjærdrakt, men som likevel er en særpreget og vakker fugl med klart gult nebb og uttrykksfull atferd. Klaasgjøk (Chrysococcyx klaas) gjør også inntrykk med bronsefargede og skinnende grønne toner. Den legger egg i reirene til andre arter, ofte nektarfugler. Klaas, som arten er oppkalt etter, var for øvrig ikke vitenskapsmann eller velstående ekspedisjonssponsor, men en enkel assistent, en Khoekhoe, Khoekhoen er et nomadisk urfolk i det sørvestlige Afrika. Språket deres er eldre enn bantuspråkene. som fant typeeksemplaret. Ornitologen François Levaillant François Levaillant var en fransk ornitolog og Afrikaforsker som la ut på en lang reise gjennom den sørlige delen av kontinentet på 1700-tallet. Han var en nysgjerrig vitenskapsmann, hadde sans for skjønnhet og var en ivrig jeger. På reisen gjennom det sørlige Afrika ble Levaillant betatt av en ung kvinne fra Khoekhoe-folket og beskrev flørten deres i notatene sine. Disse tekstene påvirket tidlige sørafrikanske romaner om forhold mellom europeere og afrikanske kvinner. Franskmannen kalte henne Narina, som betyr "blomst" på khoekhoe-språket. Senere beskrev han en ny fugleart og oppkalte den etter sin kjære: Apaloderma narina, også kjent som narinatrogon. François Levaillant regnes som en pioner innen reiseskildringssjangeren og som en fornyer av reisestilen som senere ble kjent som safari, selv om han ikke selv skapte begrepet "safari". Ordet kom fra swahili etter hans tid. betraktet ham som sin venn og ønsket å la navnet hans leve videre i historien.

Blant de lokale nektarfuglene kan vi nevne variabelnektarfugl (Cinnyris venustus) og skarlagenbrystnektarfugl (Chalcomitra senegalensis). I tillegg til nektar består dietten av ulike insekter, edderkopper, gresshopper og larver. Naturen har likevel først og fremst tilpasset dem til å hente nektar. Den lave vekten gjør at de lett kan fly fra blomst til blomst og henge foran dem de foretrekker. De lange, krumme nebbene med skarpe spisser gjør at de kan nå nektaren, om nødvendig ved å stikke gjennom kronbladene. De lange, rørformede tungene til disse små fuglene er spesielt tilpasset effektiv suging av nektar. Dette gjelder alle nektarfugler. Øya huser også et par andre arter.

Gjøkefink, også kalt parasittvever (Anomalospiza imberbis), er en annen interessant fugl du kan møte her. Den finnes i mange deler av Afrika, men ble først oppdaget og beskrevet her i Tanzania, på kysten overfor Zanzibar. Den kalles parasittvever fordi den, i likhet med gjøker, legger egg i reirene til andre fugler. Ofrene er ofte priniaer, små fugler i Cisticolidae-familien. Gjør disse ofrene noe med dette? Deres egne egg har utviklet seg raskt og endret farge, slik at foreldrene kan skille sine egne egg fra de parasittiske. Interessant nok har også gjøkefinkenes egg begynt å tilpasse seg. De parasittiske fuglene legger nå egg som ligner de endrede fargene på vertsfuglenes egg. Det er en form for evolusjonært kappløp som er observert de siste tiårene.

På øyene i Saanane Island nasjonalpark kan du finne mange andre interessante fugler, slik du også kan langs hele Tanzanias bredd av Victoriasjøen. Et godt eksempel er et sted som regnes blant de 15 beste fuglestedene i Tanzania ifølge ebird.org, med 400 registrerte fuglearter: en av lodgene nær Speke Bay. Bukten er for øvrig oppkalt etter John Speke, John Speke var en kjent engelsk oppdagelsesreisende og utrettelig Afrika-farer. På midten av 1800-tallet la han ut på 3 ekspedisjoner over det ukartlagte kontinentet på jakt etter Nilens kilde. Gjennom hans innsats fikk europeerne kunnskap om Afrikas 3 store innsjøer og oppdaget Nilens egentlige kilde, Victoriasjøen, samt tilløpselven Kagera. den europeiske oppdagelsesreisende som identifiserte Victoriasjøen som Nilens kilde.

Når det gjelder andre mindre utforskede steder for fuglekikking i Tanzania som vi har beskrevet i denne artikkelen, oppfordrer vi deg til å se mangelen på data som en mulighet til å dra inn i disse interessante og artsrike områdene og være blant de første som kartlegger dem.

For deg som vil utforske de mest interessante fuglestedene i andre deler av landet, anbefaler vi oversiktsartikkelen vår "Tanzania: 10 beste steder for fuglekikking".

Vil du vite mer om opplevelser i Tanzania?

Ta kontakt med teamet vårt. Vi har utforsket alle de viktigste reisemålene i Tanzania. Våre reisekonsulenter ved Kilimanjaro deler gjerne råd og hjelper deg med å planlegge reisen.

Les flere interessante artikler