Fuglekikking i Serengeti, Ngorongoro, Natron-sjøen og de nordlige innsjøene

Tanzania er kjent for et stort mangfold av fugler. Ifølge ulike kilder finnes det nesten 11 000 arter i verden. Bare i Tanzania finnes det rundt 1 100 arter, som tilsvarer 10 % av verdens fuglemangfold. Landet er et svært godt reisemål for fuglekikking.

Når du utforsker Tanzania, bør du begynne med de mest populære nasjonalparkene i nord, nær byen Arusha, landets turisthovedstad. Her finner du den beste infrastrukturen og de mest etablerte reiserutene, de mest komfortable hotellene og flest registrerte observasjoner, ganske enkelt fordi mange reisende kommer hit, også fugleinteresserte. Ser du på de 10 beste stedene for fuglekikking i Tanzania, viser det seg at de fleste er nasjonalparker og reservater i Nord-Tanzania, med 500-600 registrerte arter i hvert område.

Serengeti nasjonalpark

Serengeti er hjertet av de vernede dyrelivsområdene i Øst-Afrika. Parken strekker seg over de vide slettene på det sentrale platået mellom Afrikas største innsjø, Victoriasjøen, og Great Rift Valley. Store elver skjærer gjennom slettene fra vest mot øst: Mbalageti, den forgrenede Grumeti og, helt i nord, Mara. Det er her den kjente store migrasjonen finner sted, den sirkulære vandringen til millioner av antiloper og sebraer.

En oppmerksom observatør kan finne 600-700 fuglearter her. Ingen andre steder i Tanzania eller nabolandet Kenya møter du så mange arter på ett sted. Det eneste andre stedet i Afrika som kan konkurrere med Serengeti, er Queen Elizabeth nasjonalpark i Uganda. Serengetis fordel er likevel at parken er omgitt av andre artsrike dyrelivsområder, som gir enda flere muligheter for fuglekikking.

Flere titalls rovfugler kan sees her, blant annet afrikafiskeørn (Haliaeetus vocifer). De jakter på fisk, ibiser, storker, flamingoer og andre vannfugler, og også på unge varaner og krokodiller. Du kan også møte kampørn (Polemaetus bellicosus), som tar harer, klippegrevlinger, aper, sjakaler samt unge eller mindre antiloper. Totalt står mer enn 90 pattedyrarter på menyen. Serengeti har dessuten strutser, turakoer, larmfugler, hegrer og nattravner, papegøyer og dvergpapegøyer, oksehakker, solfugler og mange andre fugler. Flere arter har dessverre status som truet.

Rundt 1 firedel av alle artene er trekkfugler som kommer hit fra andre deler av verden. Fuglekikkere kan derfor møte gamle kjenninger. Blant de vanligste artene i Serengeti som også er kjent fra Europa, er dvergsnipe (Calidris minuta) og hvit stork (Ciconia ciconia), som kommer til Afrika for å tilbringe månedene som regnes som kalde i Europa.

Kanskje var det den lange trekkruten til de vakre hvite storkene som ga opphav til folketro om at storken kommer med barn fra et sted langt borte. I en tid da slaveri var utbredt, fikk barn av afrikanske slaver høre at hvite barn ble brakt av storker, mens svarte barn kom fra eggene til våker. Menneskelige fordommer er dessverre et gammelt fenomen. Slike fortellinger viser likevel at mennesker var klar over at fugler generelt trekker mellom kontinenter. Storkene bidro særlig til denne forståelsen. I 1822 ble en stork funnet i Tyskland med en 75 cm lang afrikansk pil sittende fast i halsen. Tysk har til og med et eget ord for slike storker: pfeilstorch. Totalt er rundt 25 tilfeller av storker gjennomboret av piler dokumentert i Europa.

Andre kjente og vanlige trekkfugler i Serengeti er blåråke (Coracias garrulus) fra Europa og Sørvest-Asia, samt låvesvale (Hirundo rustica) og tårnseiler (Apus apus), som flyr ned fra Eurasia. Mange vil også interessere seg for Afrikas egne arter: flikstær (Creatophora cinerea), hjelmperlehøne (Numida meleagris), marabustork (Leptoptilos crumenifer), dvergflamingo (Phoeniconaias minor), afrikagapenebb (Anastomus lamelligerus) og mange andre fugler som hører hjemme i disse fruktbare områdene.

Det finnes ingen lokale endemer i Serengeti, men du kan se enkelte arter som regnes som endemiske for Tanzania. Dette er gråbrystfrankolin (Pternistis rufopictus), tanzaniarødnebbtok (Tockus ruahae), hvithalecistikola (Cisticola anderseni)Denne arten, sammen med Cisticola bakerorum, ble først beskrevet av forskere i 2021, selv om eksemplarer ble funnet allerede på 1960-tallet i flomsletten ved Kilombero-elven i Tanzania. Museumseksemplarer ble oppbevart i samlinger, men ingen forsøkte å klassifisere dem på grunn av den spesielle fjærdrakten. Disse fuglene foretrekker oversvømte takrørbelter, og deres endemiske område er Kilombero-sumpene i Morogoro i det sentrale Tanzania. Likevel er det gjort en registrering i Serengeti som bekrefter funn av arten i Nord-Tanzania. Vi anbefaler at denne opplysningen behandles med forsiktighet, og at du er særlig nøye med identifiseringen av de mange cistikolaartene når du besøker Serengeti. En bekreftelse på at utbredelsesområdet til hvithalecistikola har utvidet seg, vil være viktig informasjon for ornitologien., kilimanjarobrillefugl (Zosterops eurycricotus), rødhalevever (Histurgops ruficaudus), tanzaniamaskvever (Ploceus reichardi) og gulkragedvergpapegøye (Agapornis personatus). Enkelte representanter for noen av disse artene observeres av og til i naboland nær grensene, men ornitologisk regnes de som endemiske for Tanzania.

Vest for Serengeti ligger Afrikas største innsjø, Victoriasjøen, som også tiltrekker fugler fra andre deler av kontinentet. Det er særlig interessant å utforske den vestlige bredden, blant annet Minziro skogreservat. Steder langs sørbredden av Victoria er også gode for fuglekikking, det samme gjelder øyer som Rubondo, Saanane og andre. I tillegg finnes det steder som ornitologisk er direkte knyttet til Serengeti. Det gjelder minst 3 bukter på østkysten av Victoriasjøen. Disse områdene er verdt et besøk for å se vannfugler. Takrørbelter og store vannflater, som det er lite av på Serengetis sletter, er viktige for disse fuglene, og slike miljøer finnes i rikt monn langs innsjøens bredder.

Ngorongoro naturvernområde

Et særpreget naturreservat, Ngorongoro verneområde, grenser til Serengeti i øst. Her har 8 vulkaner dannet et platå med kratre. Området har 4 topper på over 3 000 meter, samt våtmarker som tiltrekker fugler og ulike dyr. Det mest kjente vannet her er kratersjøen Magadi (Makati) på 1 700 meters høyde. Innsjøen har flamingoer. Bunnen av Ngorongoro-krateret har svært rikt dyreliv. Den regnes for å ha Afrikas høyeste tetthet av rovpattedyr, og den lokale løvebestanden er særlig tallrik og markant.

Mer enn 500 fuglearter kan sees her i Ngorongoro. Vannfugler, særlig dvergflamingoer, slår seg ned ved innsjøene og myrene i reservatet. Innsjøene tiltrekker også kappender (Anas capensis) og stivhaleender (Oxyura maccoa), som blir stadig sjeldnere i Øst-Afrika. Dette gjelder kratersjøen Empakai, samt innsjøene Ndutu (Lagaja) og Masek. Her kan du også se flere hegrearter og, ganske uvanlig for regionen, afrikarikser (Rallus caerulescens) og hvitkinnsvartterner (Chlidonias hybrida).

Kuhegrer (Bubulcus ibis) observeres her i stort antall. Det antas at disse fuglene fjerner flått fra storfe og holder fluer unna, noe som bidrar til å bekjempe sykdom i flokker av planteetere. Derfor er kuhegrer verdsatt på alle 5 bebodde kontinenter. Interessant nok bruker det tanzanianske Maasai-folket disse fuglene som et tegn på at det er tid for å forlate et fast bosted og flytte videre. Når de ser en stor konsentrasjon av hegrer, tolker de det som at tørke er på vei, og at det derfor er tid for å ta ned hjemmene og drive buskapen til mer fruktbare områder.

Slettene i Ngorongoro, dekket av lavt gress, regnes som et viktig leveområde for alle de 7 gribbeartene som lever i Øst-Afrika. Dette er afrikahvitryggribb (Gyps africanus), hettegribb (Necrosyrtes monachus), øregribb eller nubisk gribb (Torgos tracheliotos), hvithodegribb (Trigonoceps occipitalis), åtselgribb, også kjent som faraokylling (Neophron percnopterus), lammegribb (Gypaetus barbatus) og palmegribb (Gypohierax angolensis). Dessverre har alle, med unntak av de 2 siste, status som truede arter, og noen av dem er i en kritisk situasjon. I tillegg til gribber lever mange andre rovfugler i dette dyrelivsrike området.

Noen regner kappkråke (Corvus capensis) og brunryggspett (Dendropicos obsoletus crateri) som de mest interessante fugleartene i området. Bestandene av begge arter regnes som særegne for Tanzania og er konsentrert nettopp i kraterhøylandet.

En gruppe arter som er endemiske for Tanzania i Ngorongoro, overlapper med endemer fra nabolandet Serengeti. Dette er gråbrystfrankolin (Pternistis rufopictus), tanzaniarødnebbtok (Tockus ruahae), kilimanjarobrillefugl (Zosterops eurycricotus), gulkragedvergpapegøye (Agapornis personatus) og rødhalevever (Histurgops ruficaudus). Alle disse artene finnes inne i Ngorongoro-krateret.

En uvanlig art for Ngorongoro er gråtopphjelmvarsler (Prionops poliolophus), men registreringer av den er sjeldne og har ikke blitt oppdatert på lang tid. Fagmiljøet antar at hjelmvarslerne, som lever i Tanzania og Kenya, kan ha flyttet til et nærliggende område, Maswa viltreservat. Det grenser til Serengeti og Ngorongoro og er en del av det større økosystemet, men har ingen oppdatert egen fugledatabase, så vi utelater det her.

Natron-sjøen

Nord for Ngorongoro ligger den kjente Natron-sjøen, kjent for vann som ser rosa eller rødt ut når det filmes ovenfra. Fargen skyldes at milliarder av Artemia salina-krepsdyr, bare noen få millimeter lange, lever i vannet. De trives i salt vann, og Natron er en salt, alkalisk innsjø. I nærheten ligger Ol Doinyo Lengai, den eneste vulkanen i verden som produserer natrokarbonatittlava, hovedsakelig sammensatt av natriumkarbonat, som løses opp i innsjøen.

Selv om Natron-sjøen blir 52 km lang og i perioder med høy vannstand strekker seg langt over den tanzanianske grensen inn i nabolandet Kenya, er den ikke dyp. Maksimal dybde er 2-3 meter. Blant fugleinteresserte er denne tanzanianske innsjøen kjent for det høye antallet dvergflamingoer. Verdens største bestand av disse fuglene hekker her. Ifølge enkelte anslag blir over 80 % av dvergflamingoene på kloden født ved Natron. Som du kanskje vet, skyldes den rosa fargen i flamingoenes fjærdrakt at de spiser føde med mye karotenoider. Det finnes mye av dette i de mikroskopiske algene som spises av Artemia-krepsdyr, som igjen blir hovedføden til flamingoene.

Du har kanskje sett den interessante historien om flamingoene i filmen “The Crimson Wing: Mystery of the Flamingos”, utgitt av Disneynature og filmet her ved Natron-sjøen. Den har høye vurderingerPå IMDB har den 7,3 i vurdering, og kritikerne på Rotten Tomatoes gir den 75 %. og gode anmeldelser. Vi anbefaler den til dem som er interessert i fugler, dem som er opptatt av naturvern, og alle som liker gode naturdokumentarer. Dessverre er dvergflamingo (Phoeniconaias minor) klassifisert som nær truet. Derfor er det desto viktigere å kjenne til truslene mot dette økosystemet, besøke Natron-sjøen, drive med fuglekikking og rette mest mulig oppmerksomhet mot området, særlig med tanke på ryktene om planer om å bygge et sodaanlegg ved innsjøen.

I tillegg til flamingoer lever det vannfugler ved innsjøen, som dvergsnipe (Calidris minuta), rustbeltelo (Charadrius pallidus), som også foretrekker salt og alkalisk vann, og bronsibis (Plegadis falcinellus). Interessant nok fantes det tidligere titusenvis av abdimstorker (Ciconia abdimii) her, en art som hører hjemme i Afrika. Det er mer typisk for dem å trekke helt sør i Tanzania og enda lenger sør, der de tilbringer mesteparten av året, før de vender tilbake til områder nord for ekvator for å hekke.

En annen liten og vakker fugl, somalispurv (Emberiza poliopleura), dukker også opp ved Natron-sjøen, selv om artens vanlige utbredelsesområde ligger lenger øst. Slike avvik fra standard ornitologiske data er særlig interessante å bekrefte med egne observasjoner. En av de vanligste fuglene her er hvitvingesvartterne (Chlidonias leucopterus), som kommer fra Europa og Asia for å overvintre her i Afrika. Totalt kan mer enn 200 arter observeres ved og rundt Natron-sjøen, hovedsakelig i Engaruka-bassenget, selv om det ikke er gjort nøyaktige tellinger for dette stedet.

Eyasi-sjøen

Sør for Ngorongoro ligger en annen grunn saltsjø, Eyasi-sjøen. I tørre perioder kan den tørke helt ut, slik at lokalbefolkningen krysser den til fots. I de mest nedbørrike periodene er innsjøen ikke dypere enn 1 meter, selv om det enkelte år er nok vann i Eyasi til å tiltrekke flodhester fra nabolandet Serengeti. Den er opptil 80 km lang. Som regel finnes det likevel nok vann i innsjøen til å opprettholde vannfugler.

Flamingoer bruker innsjøens vann under trekket. Andre vannfugler lever også her. Blant dem er gulnebbstork (Mycteria ibis), som ligner en ibis og først feilaktig ble regnet som en, noe som også gjenspeiles i navnet, selv om den tilhører storkene. Her kan du også møte enkeltbekkasin (Gallinago gallinago), temmincksnipe (Calidris temminckii) og afrikaskjestork (Platalea alba), som, slik navnet antyder, har et skjeformet nebb. Fuglen senker nebbet i vannet og fanger småfisk, bløtdyr, krepsdyr og larver ved å svinge det fra side til side.

Når det gjelder tanzanianske endemer, er fischers dvergpapegøyer (Agapornis fischeri) observert på østbredden av Eyasi-sjøen. Dette er vakre fugler med fargerik fjærdrakt. På grunn av det iøynefallende utseendet blir de gjerne holdt i fangenskap som kjæledyr. Det er likevel ingen god idé. Disse frie fuglene trenger mye plass til raske flyvninger. I bur og trange områder lider ville fugler og blir syke.

Strengt tatt kan disse tanzanianske endemene midlertidig trekke til nabolandene Rwanda og Burundi i tørre år. Likevel står disse fargerike papegøyene, oppkalt etter den tyske Afrika-utforskeren Gustav FischerGustav Adolf Fischer var Afrika-utforsker, reisende og militærlege fra Det tyske keiserriket. Fra 1878 reiste han i Øst-Afrika på ekspedisjoner med Dengardt-brødrene i det som i dag er Kenya. Senere bodde han på Zanzibar (dagens Tanzania), der han arbeidet som lege. I 1882 gjorde han en selvstendig reise fra munningen av Pangani-elven på fastlandet til Naivasha-sjøen, og krysset dermed store deler av Maasai-folkets landområder. På denne ekspedisjonen observerte han vakre papegøyer, som han oppkalte etter seg selv: fischers dvergpapegøyer. Han er også kjent for et mislykket forsøk på å finne andre Afrika-utforskere, blant dem tyske Emin Pasha og den russisk-tyske reisende Wilhelm Junker, men han vendte tilbake til Zanzibar uten å lykkes. Kort tid etter ble han syk av tropisk feber, som tok livet hans. En annen fugleart, fischers greenbul (Phyllastrephus fischeri), er også oppkalt etter ham., fortsatt på listen over endemiske arter for Tanzania.

En annen endemisk fugl som er sett ved Eyasis bredder, er askestær (Lamprotornis unicolor). Det finnes en viss forvirring rundt klassifiseringen, fordi den britiske ornitologen George Ernest Shelley, som beskrev mange afrikanske arter, opprinnelig ga navnet Cosmopsarus unicolor til et eksemplar sendt fra Øst-Afrika. Arten ble senere overført til slekten Lamprotornis, fordi den, som andre medlemmer av slekten, har en skinnende overkropp som skyldes en spesiell organisering av melanin i fjærene.

Det nåværende navnet på denne fuglen bruker ordet «lamprotornis», avledet fra greske «lamprotēs», som betyr «skinnende, lys, strålende». Det beskriver godt de skimrende fjærene til denne stæren i solen og forklarer det latinske navnet.

Karamojaapalis (Apalis karamojae), en typisk art i Øst-Afrika, er også sett nær innsjøen. Det totale antallet arter som finnes ved Eyasi, er likevel ikke nøyaktig kjent. Nettopp derfor er området interessant å utforske, særlig i perioder med høy vannstand.

Yaida Chini

Sør for Eyasi-sjøen ligger Yaeda-dalen (Yaida-dalen). Dette er et område med såkalte sesongmyrer, der beitemarker i år med mye regn oversvømmes og dalen blir til myr. Vannfugler lever i krattene, og andre fuglearter finnes på og nær Mbulu-høylandet, der akasier og baobabtrær vokser.

Et isolert folk kalt Hadza lever i dette området, og de bevarer i stor grad den tradisjonelle livsstilen til jegere og sankere. De jakter på regionens store dyr, og når det gjelder fugler, samler de aktivt eggene deres. De er også kjent for å drepe fuglene selv, også ungene, og regner kjøttet som en delikatesse. Hadza er et av Tanzanias mest undertrykte folk og har mistet store landområder. På den ene siden skyldes det press fra mer aktive nabostammer, og på den andre siden statlige restriksjoner på jegere og sankere, drevet av ønsket om å opprette reservater og jaktområder.

Hadza og enkelte fugler har et svært interessant gjensidig nytteforhold. Det gjelder fugler som stor honninggjøk (Indicator indicator). Den er en av få fugler som kan fordøye bivoks. Honninggjøken har fått navnet sitt fordi den bokstavelig talt kan lede mennesker til bikuber med villbier. Mange folk bruker denne egenskapen, blant dem Hadza, som inkluderer honning i kosten på grunn av kaloriinnholdet. Mennesker har lært å etterligne lydene til disse fuglene for å kalle dem til trærne. Honninggjøkene flyr inn og viser hvor bikuben ligger. Sankerne røyker ut biene, åpner kuben og tar honningen, mens de etterlater voksbitene til honninggjøkene.

Slik blir mennesker og fugler nyttige for hverandre. Videre samspill er også interessant. I mytologien til enkelte folkegrupper finnes en forestilling om at en fugl som har vist en bikube, nødvendigvis må få noe voks. Hvis ikke vil den neste gang, som hevn, lede mennesket til et farlig rovdyr. Hadza tar likevel ofte honningen og fjerner eller begraver med vilje voksen på stedet, slik at fuglene ikke får noe. Da forblir honninggjøkene sultne, og dermed er de raskt klare til å vise et nytt sted med bier. I Kenya er det kjent at fugler har sluttet å vise bikuber til mennesker etter å ha opplevd slikt «svik».

I det myrlendte gresset i dalen kan du finne andre «veivisere»: kuhegrer (Bubulcus ibis), som varsler Maasai-gjetere om kommende tørke. Når Maasai ser mange hegrer, tolker de det som et sikkert tegn på tørke og flytter til et nytt sted. Her ser du også bronsibis (Plegadis falcinellus) og svarthalset lappedykker (Podiceps nigricollis). Interessant nok foretrekker svarthalset lappedykker å unngå å fly, men den tilbakelegger likevel opptil 6 000 km i luften under trekket. Yaida Chini er også hjem for mange andre fuglearter: knoppand (Sarkidiornis melanotos), brunplystreand (Dendrocygna bicolor), svarthalespover (Limosa limosa) og brushaner (Calidris pugnax). Hannene hos brushane får en markant parringsdrakt i hekketiden, med sterke farger, fjærtopper på hodet og en stor krage rundt halsen. Navnet «ruff» viser faktisk til en overdreven krage som var moderne fra midten av 1500-tallet til midten av 1600-tallet.

Wembere-steppen

Det finnes store områder i det sentrale Tanzania som regnes som viktige fugle- og biomangfoldsområder (IBA). Ett av dem er flomsletten ved Vembere-elven, som renner nordover og ut i Eyasi-sjøen. Den skaper våtmarker som er interessante for fugler, men områdene brukes også aktivt som beite. Wembere-steppen må utforskes mer, og listen over fuglearter her er fortsatt ikke endelig. Foreløpig er færre enn 200 arter registrert. Mye av datagrunnlaget er ikke oppdatert siden 1960-tallet.

Nyere data viser at svartmaskesandhøne (Pterocles decoratus), gulhalsfrankolin (Pternistis leucoscepus) og den særpregede deckenhornfuglen (Tockus deckeni) lever på flomsletten ved Vembere-elven. 

Den vakre usambiroskjeggfuglen (Trachyphonus usambiro) lever også her, sammen med andre fargerike fugler. I enkelte kilder finnes den under det vitenskapelige navnet Trachyphonus darnaudii, fordi skjeggfuglen tidligere ble regnet som en underart av denne. Fischers dvergpapegøye (Agapornis fischeri) skiller seg ut med sitt tiltalende utseende og er lett å få øye på. Hildebrandtstær (Lamprotornis hildebrandti), oppkalt etter den tyske botanikeren og utforskeren av afrikansk natur Johann Maria Hildebrandt, gjør inntrykk med den fargerike fjærdrakten. Denne fuglen er endemisk for Øst-Afrika og lever bare i 2 land, Tanzania og nabolandet Kenya. Jo lenger du ser på de flerfargede fjærene med metallisk glans, desto mer virker det som om du ser på en mytisk «regnbuefugl».

Østfiolettsolfugl (Anthreptes orientalis) er en annen vakker art på de østafrikanske savannene. Hvithodebøffelvever (Dinemellia dinemelli) er interessant å observere. Den har fått sitt engelske navn fordi den følger bøfler og jakter på insekter som tiltrekkes av store dyr. Det gir en god pekepinn på hvor du bør lete etter disse fuglene. Enhver fuglekikker vil sette pris på å møte blåhodeastrild (Uraeginthus cyanocephalus). Dette er en svært vakker fugl med fin blå fjærdrakt.

Et godt bilde av stålglansenkefugl (Vidua hypocherina) og stråhaleenkefugl (Vidua fischeri) kan regnes som en solid belønning. De lange 30 cm halene er et spesielt syn. Disse fuglene liker å oppholde seg i tornete busker.

Blant rovfuglene i dette området er østlig sanghauk (Melierax poliopterus) kjent for melodiske rop, særlig i hekketiden. Det bør også finnes vannfugler på flomsletten ved Vembere-elven, men lite er kjent om dagens bestandsstatus.

Det ligger flere små innsjøer nær Wembere-steppen: Kitangiri, Singida, Kindai og Balangida Lehu. De ligger sør for den store Eyasi-sjøen. Alle disse innsjøene er svært viktige for fugler, og flokker av mange ulike arter hekker på breddene. Det er noe overlapp mellom artene ved Eyasi-sjøen og steppeartene. Mange vannfugler observeres her, og begge flamingoartene er registrert ved hver av innsjøene. Det finnes ingen presise data om bestandene ved innsjøene, siden ornitologer ikke ofte besøker disse stedene. Vi beskriver ikke disse områdene i detalj, men nysgjerrige fuglekikkere bør ikke gå glipp av muligheten til å observere fuglelivet ved disse vannene.

I tillegg til Serengeti, Ngorongoro og innsjøene nevnt ovenfor kan Tarangire nasjonalpark og Lake Manyara, fjellskogsnasjonalparkene Arusha og Kilimanjaro, samt Mkomazi nasjonalpark, også regnes med når vi snakker om steder for fuglekikking i nord. Vil du vite mer om andre regioner i Tanzania og interessante steder for fuglekikkere, bør du lese artikkelen vår «Tanzania. Topp 10 steder for fuglekikking».

Vil du vite mer om opplevelser i Tanzania?

Ta kontakt med teamet vårt. Vi har utforsket alle de viktigste reisemålene i Tanzania. Våre reisekonsulenter ved Kilimanjaro deler gjerne råd og hjelper deg med å planlegge reisen.

Les flere interessante artikler