Fuglekikking i Katavi, ved Rukwa-sjøen og langs kysten av Tanganyika-sjøen

Den vestlige delen av Tanzania omfatter store verneområder med betydelige fuglebestander. Området får færre besøkende på fuglereiser i Tanzania, og mindre oppmerksomhet enn nasjonalparkene i Nord-Tanzania og reservatene nærmere Indiahavet, men har likevel en egen verdi. Artsmangfoldet virker kanskje ikke like omfattende som i de mer utforskede nasjonalparkene og reservatene, men her finnes interessante landskap og dyreliv, blant annet fuglearter som oftere forbindes med Sentral-Afrika enn Øst-Afrika. Særlig interessante er nasjonalparkene og skogreservatene rundt de lange innsjøene i Riftdalen, der det er gode muligheter for feltobservasjoner og møter med sjeldne og vakre fugler.

Hvis du er interessert i Tanzanias mest kjente reisemål, kan du også lese om fuglene i Serengeti og Ngorongoro, samt fuglelivet i fjellområdene i Arusha og Kilimanjaro nasjonalparker. Verneområdene i Mikumi, Nyerere og Selous byr også på godt fugleliv. Utsiktene og det varierte fuglelivet på Zanzibar og i Dar es Salaam gjør Tanzania enda mer interessant for fugleinteresserte.

Katavi nasjonalpark

Katavi er en stor nasjonalpark vest i Tanzania. Området var en gang jaktmarkene til Otto von Bismarck, rikskansleren i Det tyske riket på 1800-tallet. Senere ble det et reservat der regulert jakt fortsatte. I dag er det en vernet nasjonalpark i en avsides region, og den får derfor få turistbesøk. Mange av områdene, slik som i Ruaha nasjonalpark, er lite undersøkt ornitologisk på grunn av beliggenheten. For fuglekikkere er Katavi likevel svært interessant. ebird.org lister bare 230 arter med bekreftede observasjoner her, men hittil er det kun sendt inn 25 sjekklister. Anslag tilsier at Katavi-området kan ha mer enn 400 fuglearter, og fuglekikkere som besøker området kan bidra viktig til kunnskapen om det lokale fuglelivet.

Nasjonalparken ligger i en dal der store deler består av flomenger og sesongbaserte elver og innsjøer som tørker delvis eller helt ut i tørketiden. Nesten alle de mindre elvene renner ut i Katuma-elven, som fører vannet videre sørøstover til Rukwa-sjøen, som er økologisk knyttet til parken.

Vannfugler som bronsibis (Plegadis falcinellus), afrikagapenebb (Anastomus lamelligerus), rakkerhegre (Ardeola ralloides) og hvitpelikan (Pelecanus onocrotalus) er observert her, selv om det ikke finnes data om antall.

Rødfalk (Falco naumanni) og tanzaniavever (Ploceus reichardi) kan også ses her. Sistnevnte regnes som endemisk for Tanzania, selv om den de senere årene er observert i nabolandet Zambia nær grensen, ikke langt fra Nyasa-sjøen. I Katavi foretrekker den våtmarker. Veveren er ikke listet for dette stedet på ebird.org, så for fuglekikkere på reise i Vest-Tanzania er det særlig interessant å finne denne nesten endemiske og lett synlige arten her.

I Katavi finnes det interessante rapporter om treskonebb (Balaeniceps rex). Arten har status som sårbar, og observasjoner av treskonebb i Tanzania er relativt sjeldne. Fuglene lever i dype våtmarker, vanligvis i avsides og vanskelig tilgjengelige områder, ofte i papyruskratt. Å se og fotografere en treskonebb regnes som et viktig funn for enhver fuglekikker. Våtmarkene i Katavi kan gi gode muligheter til å møte denne sky fuglen. Samtidig gjør den enslige livsformen det krevende å finne den.

Treskonebb, også kjent som hvalhode, er i dag den eneste representanten for sin familie. Navnet kommer av det store nebbet, som kan minne om en sko eller hodet til et sjøpattedyr. Bare pelikaner og enkelte store storker har lengre nebb. Ingen har derimot bredere nebb, altså større omkrets. Nebbet hos treskonebb er ganske tungt, og fuglene må ofte legge det mot brystet når de hviler. Alle kroppsdeler hos disse fuglene er store, og fuglene selv er store. Enkelte individer er kjent for å bli 152 cm høye. Samtidig er hodet til treskonebben uforholdsmessig lite.

Lydene treskonebb lager, er også interessante. Som regel er fuglene stille, men av og til kan man høre en lyd som minner om en ku som rauter. Ungene lager derimot lyder som minner sterkt om menneskelig hikke når de ber om mat. Oftere kommuniserer treskonebb ved å klapre med nebbet.

Treskonebb har en svært vakker fjærdrakt, særlig synlig når fuglen står helt stille. De som får se den i sitt naturlige habitat, er heldige. På 1970-tallet regnet Afrikas fremste ornitologer treskonebb som én av de 5 fuglene de helst ville møte, selv om det var krevende. I dag, med en global bestand i nedgang og ikke mer enn 5 300 individer, er ønsket om å se denne særpregede fuglen bare blitt sterkere.

I Katavi nasjonalpark kan du observere en rekke interessante fuglearter, blant annet afrikasaksenebb (Rynchops flavirostris), racket-tailed roller (Coracias spatulatus) med lyseblå buk og lang kløftet hale, Stierlingspett (Dendropicos stierlingi), Kurrichane-trost (Turdus libonyana), miomboklippetrost (Monticola angolensis) og bredhalet paradisvever (Vidua obtusa) med sin markante hale.

I de vestlige og sørlige delene av Tanzania kan du finne arnotsteinskvett (Myrmecocichla arnotti). Den andre delen av det vitenskapelige navnet, arnotti, kommer fra samleren Arnott, slik det står i den første artsbeskrivelsen. Interessant nok ble samlerens faktiske etternavn skrevet med 1 t: David Arnot. Navnet som ornitologene registrerte, har likevel blitt stående. Som det ofte er i taksonomien: det som er skrevet med fuglefjær, lar seg ikke hugge bort med øks.

Dickinsonfalk (Falco dickinsoni) finnes fortsatt i denne delen av Tanzania, selv om den ikke lenger observeres lenger nord i de vestlige delene av landet. Samlet fremstår Katavi nasjonalpark som et ornitologisk og økologisk variert område med gode muligheter for feltarbeid. Det venter på reisende som er villige til å bevege seg langt inn i våtmarkene.

Rukwa-sjøen

Rukwa-sjøen ligger sørøst for Katavi nasjonalpark og går parallelt med Afrikas dypeste innsjø, Tanganyika-sjøen. Rukwa-sjøen er betydelig kortere, men har samme opprinnelse som del av den store Riftdalen, og regnes som en forgrening av den. Forskjellen i dybde mellom innsjøene er stor. Tanganyika-sjøen når en maksimal dybde på 1 471 m og har en gjennomsnittsdybde på 570 m, mens Rukwa-sjøen i snitt er litt over 3 m dyp. Med en slik grunn dybde er det ikke overraskende at Rukwa-sjøen til tider har tørket ut. Noen kilder antyder også at Rukwa-sjøen har Tanzanias største krokodillebestand.

Rukwa-sjøen får tilsig fra flere elver, men har ingen utløp. Innsjøen er omgitt av sumpområder med siv- og papyruskratt, mens de nærliggende engene med lavt gress ofte oversvømmes. Disse fruktbare habitatene gir gode forhold for mange fuglearter. Samtidig har miljøvernere uttrykt bekymring etter at det nylig ble funnet betydelige heliumforekomster i innsjøen. Siden midten av 1900-tallet har også gruvedrift, blant annet gullutvinning, ført til utslipp av kvikksølv i innsjøen. Rapporter peker på betydelig forringelse av det lokale økosystemet, forårsaket av landbruksutvikling, avskoging av kystnære skoger og bygging av demninger og vanningssystemer langs elvene som forsyner Rukwa.

Mer enn 350 fuglearter er registrert ved Rukwa-sjøen. På grunn av områdets avsides og vanskelig tilgjengelige natur er de tilgjengelige dataene likevel ikke nødvendigvis helt oppdatert. Hvitpelikan (Pelecanus onocrotalus) og andre vannfugler lever i innsjøområdet. Hvitpelikanen kan bli 180 cm høy og har et nebb på 29 til 47 cm. Den store strupesekken kan lett romme store fisk fra ciklidefamilien, som er foretrukket føde, eller til og med en unge av en annen fugleart. Disse fuglene er reelle kjøttetere. Det er verdt å merke seg at strupesekken til en hvitpelikan kan romme opptil 4 kg fisk av gangen.

Rukwa-sjøen er kjent som Afrikas største habitat for hvitpelikan (Pelecanus onocrotalus). Den store innsjøen huser en betydelig hekkekoloni av disse fuglene, med bestander på titusener. De nyeste observasjonene nevner 80 000 pelikaner. Hvitpelikaner foretrekker grunne ferskvannsreservoarer med relativt varmt vann, noe som gjør Rukwa-sjøen til et godt miljø for dem.

Vannet i innsjøen tiltrekker også mange andre fuglearter. Blant dem er hvitvingesvartterne (Chlidonias leucopterus), sporegås (Plectropterus gambensis) og bronsibis (Plegadis falcinellus). Afrikasaksenebb (Rynchops flavirostris) kan også observeres her, lett gjenkjennelig på det markante oransje nebbet som er synlig på avstand. Saksenebber danner vanligvis kolonier på flere titalls par og opptrer ofte sammen med ulike fuglearter, noe som gir godt utbytte for ivrige fuglekikkere.

I området rundt Rukwa-sjøen har du mulighet til å se tanzaniavever (Ploceus reichardi), en endemisk art i Tanzania. Disse veverne trives særlig godt i våtmarkshabitater, spesielt områder med tett siv. De danner ofte store kolonier, og de sterke olivengule ryggene og flankene skiller seg tydelig ut mot det grønne gresset.

Under utforskning av innsjøen og omgivelsene har det vært svært sporadiske observasjoner av den sky treskonebben (Balaeniceps rex), selv om forekomsten er lite sannsynlig. Det er også rapportert om dvergflamingo (Phoeniconaias minor), men disse er trolig trekkgjester snarere enn faste innbyggere ved innsjøen. Andre fuglearter som er observert ved Rukwa-sjøen, er rødfalk (Falco naumanni), åkerrikse (Crex crex), steppehauk (Circus macrourus) og av og til svartvingebraksvale (Glareola nordmanni). I tillegg gjør innsjøens grunne vann den attraktiv for fliktrane (Grus carunculata).

Våtmarkene spiller en avgjørende rolle for denne arten. Totalt finnes det bare 2 tranearter i Tanzania: fliktrane og svartkrontrane. Begge er truet. Fliktrane (Grus carunculata) klarer seg noe bedre enn svartkrontrane (Balearica pavonina), men er fortsatt truet av habitattap som følge av nedbygging og forringelse av våtmarker. Det er viktig å holde avstand og ikke komme for nær traner, særlig når de har unger. Da kan de bli redde og aggressive, og i enkelte tilfeller angripe mennesker.

Dalen rundt innsjøen regnes som det sørligste habitatet for struts (Struthio camelus) i landet. Fuglene tiltrekkes av åpne områder med gress som ikke er høyere enn 1 m. Vann er ikke spesielt viktig for struts, siden de får nok væske gjennom maten, men innsjødalen gir likevel egnede leveområder.

Siv i oversvømte områder tiltrekker også rørdrum (Botaurus stellaris), en typisk vadefugl som er svært god til å skjule seg i sivbelter. Fjærdrakten er tilpasset tørre strå, særlig når fuglen står på 1 bein med halsen strukket og hodet løftet. Ved å etterligne en bunt sivstrå kan rørdrummen holde denne posisjonen lenge, enten mens den tålmodig jakter på fisk, frosker og ulike insekter, eller når fare nærmer seg.

Området besøkes også av vakre svartstorker (Ciconia nigra). Å få øye på dem ved innsjøen vil være et heldig funn. Fuglene er kjent for å være sky, de unngår mennesker, og mye ved livet deres er fortsatt lite kjent. For å se svartstork bør man utforske den sørlige og østlige bredden av innsjøen, der de overvintrer etter trekket fra Europa og Asia.

Andre interessante arter å se etter ved Rukwa-sjøen er dvergrikse (Zapornia pusilla), også kalt sumprikse. Den er i snitt 18 cm lang og veier bare 20 til 50 g. Se etter den i kratt nær vann eller ute på vannet, på flytende planter. Andre arter verdt å merke seg er Bennetts spett (Campethera bennettii) og nubierspett (Campethera nubica), samt en liten rovfugl kalt aftenfalk (Falco vespertinus).

En bestand av hvithalelerke (Mirafra albicauda) er kjent langs den sørøstlige bredden av Rukwa-sjøen. Disse lerkene har bare noen få isolerte bestander i Afrika, og det pågår fortsatt diskusjon om underarter. Den lokale varianten heter Mirafra albicauda rukwensis. Fuglene synger i flukt og lager melodiske toner mens de svever omtrent 30 m over bakken. Deretter synker hvithalelerken raskt og løper et kort stykke for å avslutte sangflukten.

Loazi-Kalambo skogreservater og nærliggende områder

Vest for Rukwa-sjøen ligger et fjellplatå kjent som Ufipa. Det ligger mellom 2 gamle innsjøer i Riftdalen: Tanganyika og Rukwa. Med en høyde på over 2 000 m er platået omgitt av miomboskoger som dekker skråningene. På platået finnes en innsjø og en sump, samt flere våte daler på vestsiden. Det som gjør området særlig interessant, er forekomsten av mange fuglearter som oftere forbindes med Sentral-Afrika enn Øst-Afrika. Skogreservatene og elvene som renner gjennom dem, tiltrekker varierte lokale fuglebestander.

En art som er verdt å se etter i denne regionen, er denhamtrappe (Neotis denhami). Den var tidligere tallrik på platået og ble regnet som Tanzanias største bestand, men dagens forekomst i området er usikker. Arten trues dessverre av økende beitearealer og står i fare for å forsvinne.

Brun astrild (Lagonosticta nitidula), angolalerke (Mirafra angolensis) og Lauras skogsanger (Phylloscopus laurae) er andre sentralafrikanske arter som er observert i området. Ornitologen Wolfrid Rudyerd Boulton oppkalte Lauras skogsanger etter sin kone, som skaffet det første eksemplaret brukt i artsbeskrivelsen. Disse 3 artene holder til langs den sørøstlige bredden av Tanganyika-sjøen, som utgjør den nordligste delen av utbredelsesområdet deres. De er vanskelige å finne andre steder i landet, noe som gjør skogreservatene på Ufipa-platået til et spesielt sted for observasjon.

På platået er det mulig å finne afrikatrost (Turdus pelios) og vestcitril (Crithagra frontalis). Også disse har øvrige bestander langt unna, i andre deler av landet. Det samme gjelder svarttøylecistikola (Cisticola nigriloris) og gulstripet grønnbulbul (Phyllastrephus flavostriatus).

Her finnes også Fülleborns langklo (Macronyx fuelleborni), en uttrykksfull sangfugl i erlefamilien. Den kjennetegnes av gul strupe og bryst, med et svart V-formet bånd på strupen. Fuglen har 2 underarter. Den ene finnes bare i det sørvestlige Tanzania, mens den andre også forekommer i naboland. Begge underartene finnes i Loazi-Kalambo skogreservater og nærliggende områder. Navnet hedrer Friedrich Fülleborn, en tysk lege som spesialiserte seg på tropesykdommer og parasittologi. Dr. Fülleborn utførte viktig forskning i disse avsides områdene mens fastlands-Tanzania var under Det tyske rikets kontroll. Navnet hans finnes også i vitenskapelige navn på andre arter, blant annet Fülleborns ciklide, en endemisk fisk i Nyasa-sjøen, og Trioceros fuelleborni, en kameleon som er endemisk for Tanzania.

En annen vakker fugl i skogene på platået er miomboskjeggfugl (Tricholaema frontata). Også denne arten er typisk for Sentral-Afrika og lever i tette miomboskoger, slik det engelske navnet antyder. Interessant nok lever miomboskjeggfugl her side om side med rødfrontskjeggfugl (Tricholaema diademata), uten at bestandene blander seg. Artene er beslektet, men sistnevnte velger oftere mer åpne områder, som enger med frittstående trær og akasiekratt.

Skogene på Ufipa-platået huser den vakre Anchietasolfuglen (Anthreptes anchietae) og bocageakalat (Sheppardia bocagei), 2 andre typiske sentralafrikanske arter. Lite er kjent om sistnevnte, så muligheten for å finne den i Loazi-Kalambo skogreservater er interessant for enhver fuglekikker.

2 andre representanter for sentral- og østafrikanske arter, rosenstrupelangklo (Macronyx ameliae) og gressastrild (Paludipasser locustella), holder til i mer åpne områder, særlig på flomsletter. Begge finnes på oversvømte enger med lav vegetasjon. Gressastrild lever interessant nok nesten hele livet på bakken.

I disse områdene finnes mange flere interessante og uvanlige arter, og det er vanskelig å liste dem alle. Som eksempel kan vi nevne rødhodekrombek (Sylvietta ruficapilla), der skogene på dette platået og bredden av Rukwa-sjøen utgjør den nordlige yttergrensen for utbredelsen. Sundu-sjøen, som ligger på platået, tiltrekker seg brunand (Netta erythrophthalma), brakksvale (Glareola pratincola) og toppdykker (Podiceps cristatus). Denne dykkeren regnes som stadig sjeldnere i Øst-Afrika. Blant endemiske arter kan du møte tanzaniavever (Ploceus reichardi).

Mahale-fjellene nasjonalpark

Mahale Mountains nasjonalpark ligger på østsiden av Tanganyika-sjøen. Området består av en skogkledd fjellkjede. Det er ikke registrert særlig mange fuglearter her, bare rundt 200. Det skyldes blant annet at regionen er lite undersøkt ornitologisk. Man antar at artsmangfoldet i sonen er større, så nasjonalparken venter fortsatt på feltforskere og engasjerte fuglekikkere. Denne høyereliggende sonen, i likhet med Ufipa-platået, ligger øst for Tanganyika-sjøen, men biomene i de 2 områdene er tydelig forskjellige.

I nasjonalparkens områder kan du finne fugler som Kungwe-apalis (Apalis argentea), der den lokale underarten er endemisk for området. Det samme gjelder underarter av følgende fugler: gulstripet grønnbulbul (Phyllastrephus flavostriatus), gulstrupet skogsanger (Phylloscopus ruficapilla), gulbukbrillefugl (Platysteira concreta), brunbrystalethe (Chamaetylas poliocephala) og enkelte andre.

Én art fra samme liste fortjener egen omtale. Det er en vakker fugl, der hannene har sterke farger som gult, grønt, blått, rødt, lilla og til og med metallglans. Det dreier seg om kongepurpursolfugl (Cinnyris regius). Solfugler er små fugler med lange nebb som bøyer nedover. De flyr fra blomst til blomst og kan henge i luften mens de spiser. Solfugler regnes som den afrikansk-asiatiske parallellen til de verdenskjente amerikanske kolibriene. Mer enn 50 solfuglarter er observert i Tanzania.

Også en annen art som lever i Mahale-fjellene, kan regnes som endemisk. Det er tanzaniavever (Ploceus reichardi).

Andre arter i nasjonalparkens skoger ved bredden av Tanganyika-sjøen inkluderer grå pungmeis (Anthoscopus caroli). Arten har mange underarter, og én av dem er funnet her. Like ved, på Ufipa-platået, finnes en annen underart av samme meis.

En svært sjelden fugl i Tanzania er Stuhlmannstær (Poeoptera stuhlmanni). Den ser ut til å være observert bare langs kysten av Tanganyika-sjøen. Nesten det samme gjelder bambussanger (Locustella alfredi). Lite er kjent om representanter for denne arten. Det vil være verdifullt om du får se dem i Tanzania og registrerer observasjonen på kartet.

Andre arter som er observert her, er kanelbrystbieter (Merops oreobates), fjelloriole (Oriolus percivali), grålarveeter (Ceblepyris caesius), Wallerstær (Onychognathus walleri), Sharpestær (Poeoptera sharpii) og hvitstjernerødstjert (Pogonocichla stellata).

Oriolefink (Linurgus olivaceus) og sørcitril (Crithagra hyposticta) er tydelige i skogene og områdene rundt Mahale-fjellene. I tillegg finnes det selvsagt iøynefallende solfugler: bronsesolfugl (Nectarinia kilimensis) og skogkragesolfugl (Cinnyris fuelleborni).

Fine-banded woodpecker (Campethera taeniolaema) er en annen interessant fugl som finnes i området. Det er verdt å merke seg at ikke alle regner den som en egen art. Mange kilder klassifiserer den som en underart av Tullbergs spett (Campethera tullbergi).

Ugalla River nasjonalpark

50 km øst for Katavi nasjonalpark ligger den lite kjente Ugalla River nasjonalpark, som fikk nasjonalparkstatus i 2019. Før det var området del av Ugalla River viltreservat i mer enn et halvt århundre. Elven slynger seg gjennom savannene i det sentrale Tanzania, vestover mot Moyowosi-sumpene og videre inn i Tanganyika-sjøen. Slike store vannrike områder tiltrekker naturlig nok mange fugler, også vannfugler. Utfordringen med denne nasjonalparken er at den er lite undersøkt ornitologisk. Tanzanias nasjonalparkmyndighet omtaler selv området som en uoppdaget skatt i Afrika.

Her finnes svært interessante fugler der våtmarkene ved Ugalla River er det eneste habitatet i hele Øst-Afrika. Det gjelder kastanjehodeflufftail (Sarothrura lugens). Utbredelsen regnes som fragmentert. Ser man på kartet, består den av små isolerte flekker spredt over kontinentet. Utseendet til fuglen er beskrevet i detalj, men vi vet påfallende lite om reir, egg og til og med unger.

Dette er en av de sjeldne artene der beskrivelsene ofte ikke er ledsaget av bilder. Vi skulle gjerne vist deg hvordan fuglen ser ut, men det finnes nesten ingen fotografier. For en dedikert fuglekikker er det en reell utfordring å komme til Tanzania, besøke Ugalla River nasjonalpark, finne den gåtefulle kastanjehodeflufftailen og ta bilder som raskt vil bli lagt merke til i fuglemiljøet.

Bestander av hvitkronvipe (Vanellus albiceps) og åkerrikse (Crex crex) er registrert her. I tillegg regnes området som hovedhabitatet for fliktrane (Grus carunculata) i Tanzania. Siden arten er sårbar, er vern av denne bestanden og hele økoregionen et viktig mål. Jo flere fuglekikkere som kommer hit, desto mer oppmerksomhet får arter som er under press.

I tillegg til disse artene huser nasjonalparken afrikagapenebb (Anastomus lamelligerus), afrikaslangehals (Anhinga rufa) og egretthegre (Ardea alba). Disse hegrene er store og elegante fugler som beveger seg langsomt eller ofte står helt stille. Studier viser at når en egretthegre står stille, kan den fange mer bytte enn når den beveger seg sakte. Egretthegrer er særlig vakre rett etter fjærskifte, når de får lange fjær som står ut langs sidene.

Kigosi og Moyowosi

Vest-Tanzania har et stort verneområde som spiller en viktig rolle for lokale fuglebestander. Det omfatter deler av Kigosi nasjonalpark, som nylig ble opprettet på stedet for et viltreservat, og Moyowosi, som fortsatt har status som viltreservat. Begge områdene er oppkalt etter elvene som renner gjennom dem. Det finnes også 3 andre elver som til sammen danner et stort våtmarkssystem i regionen. Dette er de samme våtmarkene som i Ugalla River nasjonalpark, og de er like lite undersøkt.

Likevel er det gjort forsøk på å beregne bestandene av lokale fuglearter her. Det finnes registreringer av rovterne (Gelochelidon nilotica), hvitvingesvartterne (Chlidonias leucopterus), hvitryggand (Thalassornis leuconotus), rødbrysthegre (Ardeola rufiventris), rakkerhegre (Ardeola ralloides), goliathegre (Ardea goliath), samt purpurhegre (Ardea purpurea) og duskhegre (Ardea intermedia). I tillegg til duskhegre er også egretthegre (Ardea alba) sett her. Fugler som hegrer og egretthegrer hekker ofte sammen, så ett møte med en flokk kan gi flere arter på fuglekikkerens liste.

En av de mest fascinerende fugleartene i området er treskonebb (Balaeniceps rex). Den er sjelden, men forekomsten er registrert i denne delen av Tanzania. Informasjonen om den lokale bestanden er imidlertid utdatert, så det ville være interessant å bekrefte om treskonebb fortsatt finnes i disse sumpene.

I de vidstrakte områdene Kigosi og Moyowosi kan du møte arter som dobbeltbekkasin (Gallinago media), fliktrane (Grus carunculata) og sadelnebbstork (Ephippiorhynchus senegalensis), den største av alle storkearter. Sadelnebbstorker er ikke bare visuelt slående med sitt tydelige utseende, men skiller seg også ut i flukt. Erfarne fuglekikkere kan lett kjenne igjen en flygende sadelnebbstork på avstand, på den særegne posituren der den senker det tunge nebbet. Det gjør den vanskelig å forveksle med andre fugler.

Takk for at du leste vår artikkel om fuglene i Vest-Tanzania. For en samlet oversikt over landets viktigste fugleområder kan du lese oversiktsartikkelen "Tanzania. Topp 10 steder for fuglekikking".

Vil du vite mer om opplevelser i Tanzania?

Ta kontakt med teamet vårt. Vi har utforsket alle de viktigste reisemålene i Tanzania. Våre reisekonsulenter ved Kilimanjaro deler gjerne råd og hjelper deg med å planlegge reisen.

Les flere interessante artikler