Fuglekikking i Mkomazi nasjonalpark, Pare- og Usambara-fjellene

Når vi tenker på det nordlige Tanzania, er de første stedene som gjerne dukker opp Serengeti og Ngorongoro, det kjente Kilimanjaro, og det litt mindre besøkte, men også vakre Tarangire nasjonalpark og Manyara-innsjøen. Alle er interessante for fuglekikkere: i disse områdene og nærliggende steder finnes det flere hundre fuglearter. Likevel finnes det mange flere steder nord i landet som får eventyrlystne fugleinteresserte fra hele verden til å reise på fuglereiser til Tanzania.

Nordøst i Tanzania, nær grensen til Kenya, ligger flere viktige fugleområder. De har fortsatt et rikt artsmangfold, selv om menneskelig påvirkning øker. Man hører ofte at fjellskogene i Usambara- og Pare-fjellene hogges aktivt og erstattes av bosetninger, plantasjer og jordbruksland, samt av kunstige skoger der trær plantes for senere hogst. Mellom disse fjellkjedene og grensen til Kenya ligger det likevel et stort verneområde der flere hundre fuglearter finnes. Vi snakker om Mkomazi nasjonalpark. I tillegg ligger det mange mindre verneområder spredt utover Usambara- og Pare-fjellene. I denne artikkelen går vi gjennom hva du kan forvente å se i disse områdene på en fuglereise i Tanzania.

Mkomazi nasjonalpark

Mkomazi har over 400 fuglearter. Det meste av området er skogkledd, men det finnes også mange åpne partier. Du kan også se enkelte enslige, steinete åser dekket av galleriskog. Nedbøren er begrenset her, siden det meste faller øst for Mkomazi og ikke krysser Usambara-fjellene, som danner en naturlig barriere mot nasjonalparken. Southern Pare Mountains skjermer parken fra vest og fortsetter fjellrekken fra Usambara. I nord grenser Mkomazi til Tsavo West National Park i Kenya. Det finnes ingen naturlige barrierer mellom dem, og derfor er det en jevn og aktiv migrasjon av dyr mellom de 2 parkene.

Hvis vi ser etter noen av de mest interessante og sjeldne fuglene i Tanzania, er det nettopp parkens beliggenhet ved grensen som gjør følgende arter mulige å finne: gulbukeremomela (Eremomela flavicrissalis) kan av og til observeres her på det sørligste punktet i utbredelsesområdet sitt, i tillegg til somalikrombek (Sylvietta isabellina), fiolett skoghærfugl (Phoeniculus damarensis), shelleystær (Lamprotornis shelleyi) og trestripet tsjagra (Tchagra jamesi). De vanlige leveområdene for disse artene ligger nord for Kenya, i Etiopia og Somalia.

En av de mest interessante fuglene som er sett i Mkomazi, er friedmannlerke (Mirafra pulpa). Man vet ikke mye om arten. Den er bare observert på 3 begrensede steder: i Sør-Etiopia, i det sentrale Kenya og ved grensen mellom Kenya og Tanzania. I det siste tilfellet var det innenfor et lite område som omfattet Mkomazi. Friedmannlerken foretrekker kratt, men ikke i tørre områder. I Tanzania ble den sett i regntiden. Fuglen regnes som svært sky, og det krever en god porsjon flaks å finne den i nasjonalparken.

Flere arter her er i dag klassifisert som truet. Det gjelder sekretærfugl (Sagittarius serpentarius), hvithodegribb (Trigonoceps occipitalis), øregribb (Torgos tracheliotos), hettegribb (Necrosyrtes monachus), hvitrygggribb (Gyps africanus), rüppellgribb (Gyps rueppelli), gaukørn (Terathopius ecaudatus), kampørn (Polemaetus bellicosus) og steppeørn (Aquila nipalensis).

Blant trekkfuglene besøker blant annet åkerrikse (Crex crex) og blek kjerrhauk (Circus macrourus) områdene i Mkomazi.

Deler av området som kalles South Pare Mountains, ligger helt inntil den vestlige grensen til Mkomazi.

South Pare Mountains

Nordøst i Tanzania begynner Eastern Arc Mountains med Northern Pare Mountains og fortsetter sørover med en annen fjellkjede som heter Southern Pare. De deler platået mellom hoveddelen av Tanzania og den skogkledde Mkomazi nasjonalpark, som ligger tett mot grensen til Kenya. Den viktige fuglesonen omfatter flere skogsområder som ligger samlet, men bare ett av dem, Chome Forest Reserve, er godt undersøkt. Det meste av kunnskapen om fuglene bygger derfor på observasjoner fra dette reservatet.

Blant interessante arter som er observert i Southern Pare, finner vi sharpeakalat (Sheppardia sharpei) og rødkroneskogsanger, også kjent som afrikansk skredderfugl (Artisornis metopias). Begge artene er registrert nær fjellenes høyeste punkt, Shengena Peak, 2463 meter. Gulstrupeskogsanger (Phylloscopus ruficapilla) er observert i omtrent samme område. Gråmeisfluesnapper (Myioparus plumbeus) er sett i den nedre delen av reservatet.

Blant de endemiske artene finner vi sørparebrillefugl (Zosterops winifredae). Det engelske navnet på fuglen forteller hvor den hører hjemme: sørparebrillefuglen lever bare her -  i Southern Pare Mountains i Tanzania, og utbredelsen er svært begrenset.

Totalt har brillefuglfamilien (Zosteropidae) mer enn 140 arter. 8 av dem lever i Tanzania, og 3 er endemiske for landet. For en uerfaren observatør kan det være vanskelig å skille én art fra en annen. Da må man studere detaljene i den typiske olivengule fjærdrakten og bredden på den hvite ringen rundt øynene.

Vest-Usambara-fjellene

Denne fjellkjeden var opprinnelig dekket av tett, gammel skog. Den tropiske skogen som fortsatt finnes her, er rundt 30 millioner år gammel. Usambara-fjellene regnes som et av verdens mest artsrike områder. Mange endemiske planter og dyr finnes i de vakre fjellandskapene. Et eksempel er afrikafiol (Saintpaulia), som er en populær stueplante over hele verden. En av hovedårsakene til det store antallet endemiske arter her er det særegne miljøet, særlig høyden over havet og den store nedbørsmengden i fjellene.

De siste tiårene har jordbruket i regionen blitt mer intensivt, noe som blant annet har påvirket fuglenes leveområder. Store mengder trær er felt, og skogsområdene er blitt mer fragmenterte og mindre. Siden begynnelsen av 20. århundre har stadig flere gårder, plantasjer og kunstige skoger for verdifullt tømmer kommet til. Det finnes fortsatt flere titalls viktige fugleområder, men for å finne dem må du studere det ornitologiske kartet nøye.

I et av skogsreservatene i Vest-Usambara-fjellene er det mulig å observere afrikasvartseiler (Apus barbatus) på klippehyller. Sharpestær (Pholia sharpii/Poeoptera sharpii) lever i trekronene. Denne arten er sjelden her, og det krever mye flaks å finne den. Skogkanter er ofte tilholdssted for en art som regnes som nesten endemisk for regionen: fjellnattravn (Caprimulgus poliocephalus).

Fuglene i den vestlige delen av Usambara-fjellene er mindre undersøkt enn i den østlige delen. Likevel drar fuglekikkere ofte inn i disse områdene og registrerer 200 til 300 arter på ulike steder.

Øst-Usambara-fjellene

Når vi hører om det høye antallet endemiske arter i Usambara-fjellene, er det som oftest den østlige delen av fjellene det siktes til, selv om de lokale fugleområdene virker enda mer fragmenterte enn i Vest-Usambara. Dette skyldes stadig mer intensiv dyrking av jorden i disse fjellene. Skogene her ble først ryddet aktivt for kaffeplantasjer og senere for teplantasjer. Som i Vest-Usambara-fjellene finnes det rundt 24 skogsreservater her, alle små i størrelse. Likevel er Øst-Usambara-fjellene et av de viktigste stedene på det afrikanske fastlandet for ornitologer som arbeider med å bevare fugler på randen av utryddelse. Det betyr at områdene bør tiltrekke seg så mange fuglekikkere som mulig.

Usambarahubro (Bubo vosseleri) er observert i fjellskogene i Øst-Usambara. Ornitologer er uenige om den bør regnes som en egen art eller som en underart av fraserhubro (Ketupa poensis). I så fall bør den klassifiseres som Ketupa poensis vosseleri. Usambarahubroen har mange av de samme vanene som fraserhubroen og kan skilles fra den på små detaljer i fjærdrakt og stemme, men forskjellene er beskjedne. Uansett er usambarahubroen endemisk for Tanzania. Den ble først sett i de nordøstlige Usambara-fjellene og senere i Uluguru-fjellene. Sammen med Udzungwa er disse fjellkjedene særlig viktige for vern av det biologiske mangfoldet i den østafrikanske riftdalen.

Interessant nok ble sokokedverghornugle (Otus ireneae) registrert i Øst-Usambara i 1992. I dag er den klassifisert som truet. Uglen har et svært begrenset utbredelsesområde, med 3 små isolerte bestander: 2 her, i denne delen av Usambara-fjellene, og 1 nær kysten i nabolandet Kenya. Arten er svært følsom for endringer i leveområdet: hvis skogene blir mindre, og særlig hvis trær av slektene Brachylena og Cynometra går tilbake, krymper uglens leveområde. En annen faktor som truer artens eksistens, er globale klimaendringer. Dessverre viser vitenskapelige modeller av fremtidig bestandsstørrelse at arten kan forsvinne fra Usambara-fjellene. For observatører ligger utfordringen også i at uglen bare er aktiv om natten.

En av de mest uvanlige og vanskeligste artene å få øye på i Usambara-fjellene er langnebbskogsanger (Artisornis moreaui). Det er en underart med det vitenskapelige navnet Artisornis moreaui moreaui som er endemisk for Usambara. Arten er nå på randen av utryddelse, med et anslått antall individer på 50 til 249. Problemet er fortsatt det samme: ødeleggelse av leveområder. Forskere trenger imidlertid mer data om utbredelsen til langnebbskogsangeren for å avklare bestandens status. Interessant nok står arten på de gjeldende sjekklistene for Amani Nature Reserve. Dette stedet er for øvrig et av de mest artsrike fugleområdene, med nær 350 arter.

Det er interessant å lete etter flekkstrupe (Arcanator orostruthus) her, en art der både utbredelsesområde og bestand er i tilbakegang. Swynnertonrødstrupe (Swynnertonia swynnertoni), med en tydelig hvit halvmåne på brystet, er særlig interessant for fuglekikkere.

Usambarahyliota (Hyliota usambara) og rødhodeblånebb (Spermophaga ruficapilla), eller mer presist underarten Spermophaga ruficapilla cana, regnes som endemiske for regionen. Sistnevnte er en vakker fugl med glinsende svart kropp og klart rødt hode og bryst. Begge artene har svært små utbredelsesområder. For en fuglekikker er det derfor en interessant oppgave å finne leveområdene deres og se disse særegne fuglene, som dessverre har lave bestander og lav bestandstetthet.

Olivenibis (Bostrychia olivacea) er ikke en vanlig art her, men du har likevel mulighet til å observere denne vakre fuglen. Denne ibisen på 70 cm velger et egnet tre, vanligvis et dødt tre, og bruker det som skjul om natten. Om dagen flyr den ut for å jakte langs faste ruter. Mombasaspett (Campethera mombassica) og skjærenonne (Spermestes fringilloides) lever også her.

Andre endemiske arter i Øst-Usambara er usambaraakalat (Sheppardia montana), fjellsmåbylbyl (Phyllastrephus albigula), usambaratrost (Turdus roehli), usambaravever (Ploceus nicolli) og båndgrønnsolfugl (Anthreptes rubritorques). Flere endemiske arter er også observert i regionen, så sjansen er god for å finne dem i et av de små skogsområdene i Øst-Usambara-fjellene.

Amanisolfugl (Hedydipna pallidigaster), oppkalt etter et skogsreservat, fortjener særlig oppmerksomhet. Det vitenskapelige slektsnavnet, Hedydipna, kommer fra gresk "hēdu-deipnos - ἡδύ-δειπνος", som kan oversettes med "å spise søtsaker, å spise delikatesser". Dette viser til fuglenes forkjærlighet for næringsrik blomsternektar. Til tross for de lokale røttene i artsnavnet er amanisolfuglen verken endemisk for disse skogene eller for Tanzania, siden den også lever andre steder, for eksempel i Kenya.

Øst for Usambara-fjellene finner du små fugleområder nord og sør for byen Tanga ved kysten av Indiahavet. Sør for Usambara-fjellene ligger kystskogene i distriktene Muheza, Handeni og Pangani. Artslistene for disse stedene er ikke særlig lange, så vi utelater dem her. Enda lenger sør finnes større og viktige fugleområder, dannet rundt 2 kjente og store byer. Du kan lese om fuglene som lever der i artikkelen om fuglekikking i Bagamoyo og Dar es Salaam. Du kan også lese om andre interessante fugleområder i Tanzania i oversiktsartikkelen vår "Tanzania. Topp 10 steder for fuglekikking".

Vil du vite mer om opplevelser i Tanzania?

Ta kontakt med teamet vårt. Vi har utforsket alle de viktigste reisemålene i Tanzania. Våre reisekonsulenter ved Kilimanjaro deler gjerne råd og hjelper deg med å planlegge reisen.

Les flere interessante artikler