Hva er forskjellen på sherpaer i Himalaya og bærere på Kilimanjaro?

Klatrere som forsøker å nå toppen av Kilimanjaro på et for raskt program, setter helsen og livet til alle i ekspedisjonen i fare, også støtteteamet. Hvert år dør opptil 10 bærere på Afrikas høyeste fjell som følge av komplikasjoner fra høydesyke eller ulykker. Det er de som bærer utstyr, telt og mat, hjelper guidene under toppforsøket og sørger for at gruppen har det godt i leirene. 

De blir ofte feilaktig sammenlignet med sherpaer, guidene og bærerne på Everest og andre topper i Himalaya som har levd i stor høyde i generasjoner og derfor har medfødt akklimatisering. Det har ikke bærerne på Kilimanjaro. Hvorfor dette er viktig når du velger program for å bestige «Afrikas tak», forklarer vi i denne artikkelen fra Altezza Travel.

Sherpaer: når høyden ligger i genene

Sherpaer er en etnisk gruppe fra Khumbu-dalen i Nepal. Forfedrene deres migrerte til området fra Øst-Tibet for flere hundre år siden. Generasjoner med liv på høyder fra 2 000 til 5 200 meter over havet har gitt en naturlig tilpasning til stor høyde.

Det moderne bildet av sherpaene ble formet etter ekspedisjonen i 1953, da den newzealandske klatreren Edmund Hillary og sherpaen Tenzing Norgay ble de første som nådde toppen av Everest. Senere ble også andre sherpaer kjent over hele verden. Et tydelig eksempel er Ang Rita, som i desember 1987 ble den første personen i historien til å nå toppen av Everest om vinteren uten tilført oksygen. I alt gjennomførte han 10 bestigninger av verdens høyeste fjell.

Da forskere prøvde å forstå sherpaenes nærmest «overmenneskelige» evner, oppdaget de særegne genetiske trekk. Sherpaer får ikke en kraftig økning i hemoglobinnivået i miljøer med lite oksygen, noe som reduserer risikoen for fortykket blod og ødem knyttet til høydesyke. Lungene og hjertet deres transporterer oksygen effektivt, og musklene bruker det økonomisk. Det gjør at de tåler tung fysisk belastning i tynn luft. 

Men selv dette gjør dem ikke usårbare. Ifølge Himalayan Database døde mer enn 290 sherpaer på fjell over 8 000 meter fra 1950 til 2019. Hovedårsakene var fall, snøskred og kollapsende isbreer. 22 dødsfall skyldtes høydesyke. For mange vestlige klatrere kan risiko fremstå som en del av opplevelsen, men for sherpaene er det ganske enkelt en farlig jobb. 

Tanzanianske bærere: fra foten av fjellet til toppen av Kilimanjaro

I motsetning til sherpaer har ikke bærere medfødt akklimatisering. De fleste bor rundt Kilimanjaro på høyder opptil 1 500 meter, og mange kommer fra det sørlige og sentrale Tanzania, der høyden er enda lavere. I høysesongen (fra slutten av desember til begynnelsen av mars og fra midten av juni til slutten av oktober) kan bærere gjennomføre opptil 2 bestigninger i måneden. Med en slik frekvens blir bestigningen lettere. I lavsesongen, når Tanzania har kraftig regn og færre fotturister er på besøk, er det vanligvis bare 1 ekspedisjon i måneden, eller ingen. Etter slike pauser trenger bærerne akklimatisering på samme måte som alle andre deltakere. Samtidig må de arbeide fysisk gjennom hele bestigningen, med å bære utstyr, sette opp telt, hente vann og håndtere daglige oppgaver i leiren.

Dessverre gir ikke alle turoperatører trygge arbeidsforhold. Mange sørger ikke for riktig utstyr eller 3 måltider om dagen, gjennomfører ikke helsesjekker under ekspedisjoner og hjelper ikke bærerne ned når de blir syke. Som følge av dette dør opptil 10 bærere på Kilimanjaro hvert år på grunn av høydesyke eller ulykker.

På Altezza Travels ekspedisjoner har det aldri vært dødsfall. I 2024 måtte vi likevel organisere 3 helikopterevakueringer for bærerne våre. Forsikringer dekker ikke fjellteam, så vi betaler alle utgifter selv.

Dette til tross for at vi bare bruker utstyr av høy kvalitet, serverer næringsrike måltider, gjennomfører daglige helsesjekker og utstyrer teamene våre med 2 typer medisinske sett og tilgang til mer enn 500 oksygensystemer. Vi skaper det tryggeste arbeidsmiljøet vi kan, men også våre bærere må noen ganger evakueres.

Dessverre behandler ikke alle turoperatører teamene sine ansvarlig. Noen ganger møter guidene våre utslitte bærere med tydelige symptomer på høydesyke, gir førstehjelp og medisiner og hjelper til med å organisere evakuering.

En rask bestigning er en risiko for hele teamet.

Noen reisende ønsker å nå Afrikas høyeste punkt så raskt som mulig, på 3, 4 eller 5 dager i stedet for anbefalte 6 til 8. Når du velger program, må flere viktige punkter vurderes:

• Kilimanjaro regnes som ideelt for ikke-profesjonelle. Du trenger ikke teknisk klatreutstyr eller tidligere erfaring med fjellbestigning. Ruten har ingen tekniske partier, og bestigningen er i praksis en fottur med overnatting i leirer. Den mest krevende delen er toppforsøket, som krever god fysisk form.
• Uhuru Peak, vulkanens høyeste punkt, ligger på 5 895 meter. Å nå denne høyden på en trygg måte krever gradvis akklimatisering, med langsom og jevn høydestigning. Dette gjelder alle i ekspedisjonen, også støtteteamet. Uten riktig akklimatisering kan høydesyke utvikle seg, og i alvorlige tilfeller kan det føre til lunge- eller hjerneødem.

Derfor forklarer vi 2 viktige ting til reisende som ønsker å forkorte bestigningsprogrammet sitt:

• En rask bestigning over flere dager er en uforsvarlig risiko for hele teamet. Den raskeste bestigningen av Uhuru Peak innehas av den sveitsisk-ecuadorianske skyrunneren Karl Egloff, med en tid på 6 timer og 42 minutter, inkludert nedstigning. Slike bestigninger er aldri del av en vanlig reiserute. De er nøye planlagte ekspedisjoner med profesjonelle utøvere som har riktig akklimatisering og omfattende erfaring.
• Et forkortet program tar fra klatrerne selve opplevelsen. Bestigningen handler ikke bare om lange vandringer mellom leirer. Den handler om storslått landskap, samtaler med guiden om lokale folkegrupper, planter og dyr, og middager i høyden etter en hel dag på fottur. Ved en rask bestigning vil all oppmerksomhet handle om hvordan du føler deg.

Sikkerheten og komforten til både klatrere og fjellteamet er absolutte prioriteringer for Altezza Travel. Men noen reisende velger lokale turoperatører som sier ja til enhver forespørsel. Dessverre fører dette noen ganger til tragedie: at en bærer dør. Gruppen får kanskje aldri vite det. Bæreren kan bli evakuert i hemmelighet om natten eller bli liggende i teltet til morgenen, når gruppen går videre til neste leir. Dette gjøres for ikke å «ødelegge» kundenes inntrykk av ekspedisjonen.

Hvorfor tar bærere en slik risiko?

Tanzania er et utviklingsland, og bærerarbeid er en av få måter å få stabil inntekt på. Det finnes også karrieremuligheter i klatrebransjen. Ved å lære engelsk kan en bærer etter hvert bli guide med god lønn. For denne muligheten er unge menn villige til å ta på seg hvilken som helst jobb.

Finnes det en måte å nå toppen raskt uten å sette fjellteamet i fare?

Ja. Hvis du er en erfaren klatrer og trygg på egne ferdigheter, kan du organisere en trygg ekspedisjon med et forkortet program. I slike tilfeller anbefaler vi å bruke 2 støtteteam for å sikre god akklimatisering. Det første teamet går i forveien, når toppleiren i rolig tempo og venter på klatrerne der. Det andre teamet følger gruppen til denne leiren, men går ikke til toppen. Slik akklimatiserer alle seg riktig, og ingen utsettes for risiko. Den eneste ulempen er at denne logistikken øker kostnaden for ekspedisjonen med rundt 50 prosent.

Derfor anbefaler vi en pålitelig, enkel løsning: velg klassiske Kilimanjaro-ruter med gradvis akklimatisering. Vi anbefaler særlig Lemosho-ruten i 7 eller 8 dager, samt Rongai- og Machame-rutene i 7 dager.

Vil du vite mer om opplevelser i Tanzania?

Ta kontakt med teamet vårt. Vi har utforsket alle de viktigste reisemålene i Tanzania. Våre reisekonsulenter ved Kilimanjaro deler gjerne råd og hjelper deg med å planlegge reisen.

Les flere interessante artikler